Hva jeg synes om «Alien: Covenant»

Alien: Covenant er så gørrkjedelig at et tilsvarende langt, alt for vått tungekyss med en facehugger fremstår som et fristende alternativ.

I Alien: Covenant følger vi mannskapet på koloniskipet Covenant, som blir vekket for tidlig fra kryosøvn mens de er på vei til planeten Origae-6. Koloniskipet har vært utsatt for et uhell og må repareres. Under reparasjonene fanger mannskapet opp et mystisk, men velkjent signal fra en nærliggende planet. Skanninger viser at denne planeten muligens er enda mer gunstig for menneskelig kolonisering enn Origae-6, og kapteinen bestemmer at de skal ta en kikk.

Og så er filmen, oppfølgeren til Prometheus, i gang for fullt.

Den åpner bra.

Vi ble introdusert for alle karakterene, vi fikk vite hvem som var gift, hvem som bare var kjærester og litt om bakgrunnen til noen av dem, og jeg trodde at jeg skulle komme til å bry meg.

Billy Crudup spiller Oram, «troende» kaptein med lite tro på seg selv, veldig godt. Jeg var oppriktig bekymret for hvordan det skulle gå med mannskapet under hans ledelse. Jeg likte også Tennesse, spilt av Danny McBride. Han var menneskelig, men taklet det han ble utsatt for, på en måte som gjorde at jeg fikk respekt for ham. De fleste andre følte jeg svært lite for.

Det er en Alien-film, så det er selvsagt plass til en androide eller to. Det er ingen hemmelighet at Michael Fassbender er tilbake som David, og han spiller også rollen som Walter, en nyere og modifisert modell av forgjengeren sin. Forholdet mellom disse to hadde potensiale til å bli noe av det mest interessante filmen hadde å by på, men hver gang de snakket sammen, følte jeg at jeg så på en film fra 70-tallet (du vet, den tiden da filmene var spennende i fem minutter og kjedelige i 45 minutter før det skjedde noe spennende igjen).

Jeg synes man kan stille ett interessant spørsmål når filmen er ferdig: Er menneskene ansvarlig for Davids handlinger, eller er han selv ansvarlig?

Hvis du er blant de som er interessert i mytologien til Alien-universet, kommer du til å få svar på spørsmål du har lurt på, men hvis du er som meg, som synes at Alien-filmenes bidrag til forestillingene våre omkring menneskehetens opprinnelse virker utrolig kunstig og malplassert, finnes det ingen gode grunner til å ta turen innom kinosalen.


Alien: Covenant er til tider ganske gørrete. Jeg vet ikke hvem det er mest synd på - pasienten på bildet eller oss i kinosalen.

Alien: Covenant har, spesielt mot slutten, en del likheter med den første filmen, som kanskje var skremmende og nyskapende i 1979.

Men denne filmen er dessverre alt annet enn nyskapende og skummel.

Fortellingen om monsteret med den teite mini-munnen inne i munnen som forsøker å utrydde alt biologisk liv, er dessverre ekstremt forutsigbar og særdeles uengasjerende. Jeg har sett alt sammen før. Det har du også. Den er kjedelig, kjedelig, kjedelig.

Etter å ha sett Alien: Covenant, tør jeg erklære Alien-serien for den mest oppskrytte dritten Hollywood noen gang har presset ut av det slarkete filmrompehullet sitt.

#film #alien #aliencovenant #covenant #kino #ridleyscott #aliens

Hva jeg synes om «13 Reasons Why» (ingen spoilere)

I «13 Reasons Why» følger vi 17 år gamle Clay Jensen mens han lytter til kassettene som Hannah Baker, en klassevenninne som har tatt selvmord, etterlot seg. Hennes siste ønske var nemlig at alle som var skyld i selvmordet hennes, skulle få vite hvorfor hun gjorde det.

«13 Reasons Why» kan minne om en krim. Vi blir relativt raskt introdusert for alle de viktige karakterene, vi får høre om noen viktige begivenheter - en fest, et bilde, ødelagte vennskap - før fortellingen virkelig trekker pusten og dykker ned i de avgjørende hendelsene som førte til at Hannah tok livet sitt. Det viser seg at det ikke bare er Hannah, som har hatt hemmeligheter.

Serien tar opp et av verdens aller mest såre og alvorlig temaer, tenåringsselvmord.

Samtidig er det underholdning.

Ikke bare er det god underholdning, til tider er det veldig spennende. Men ettersom temaet er så alvorlig, blir «13 Reasons Why» mye mer. Serieskaperne ønsker å vise hvordan våre handlinger, som kanskje ikke virker spesielt alvorlige for de som gjør dem, kan påvirke mennesker i sårbare livssituasjoner, og de ønsker garantert å redde liv.


Clay Jensen, seriens hovedperson, får et sår i pannen i episode 1. Det gjør det lett å skille nåtid og fortid i serien.

Underholdningsdelen gjorde at jeg satt med akkurat det samme spørsmålet som Clay Jensen selv: Hva gjorde Clay Jensen, som førte til Hannah tok livet sitt? Det er et spørsmål som ble presentert på en så god måte at jeg aldri mistet interessen. Jeg visste at jeg kom til å se serien ferdig veldig fort, og det gjorde jeg. Jeg begynte på fredag og var ferdig lørdag ettermiddag.

Den mer alvorlige siden av serien fikk meg hele tiden til å vurdere meg selv: Kunne jeg ha reddet Hannah Baker?

Jeg vet ikke om jeg er defaistisk eller realistisk når jeg svarer at jeg tror at jeg ikke kunne ha gjort det. Men jeg tror at serien kan redde liv fordi den viser hvor tøft det kan være å bli utsatt for rykter. Den kan også få oss til å skjønne at selv om vi mener at et annet menneske må tåle noe det blir utsatt for, kan det være at dette menneske allerede er utsatt for mange andre «småting», og at det til slutt kan bli for mye. Det kan være farlig å si: «Det må hun tåle.»


Jenta som tok selvmord, Hannah Baker.

Det som gjør at jeg synes det virker vanskelig å hjelpe Hannah, er måten hun kommuniserer på. Hun skjøv vekk folk som ville henne vel. Hun sier én ting, men vil noe annet. Dette er absolutt ikke noen kritikk av sånn oppførsel. Det er bare naturlig for de som har det som Hannah - de sliter tross alt med sterke følelser. Men den som lytter, blir satt i en veldig vanskelig situasjon: Skal jeg respektere det hun sier, og ta ordene på alvor? Eller skal jeg være inntrengende? Det blir et dilemma: Det første alternativet føles feil fordi jeg merker at det ligger noe alvorlig til grunn for det hun sier, men det siste alternativet virker respektløst.

Noe annet serien får fram på en særdeles elegant måte, er hvor vanskelig det kan være å tolke tegnene på at noen tenker på selvmord. Seeren kan kanskje tenke at de rundt Hannah burde ha forstått hvordan hun hadde det, men så skjer det noe som gjør at de kanskje må revurdere tankene sine.

Den sterkeste kritikken som er rettet mot serien, er at den viser selve selvmordet. Jeg har forstått det sånn at det å vise selvmordshandlinger har en dokumentert smitteeffekt. Hvis det er sant, finnes det dessverre noen unge mennesker som sliter med selvmordstanker, som kommer til å få hjelp av denne serien til å utføre handlingen. Det er forferdelig å tenke på.

Et logisk spørsmål blir dermed: Var det feil å vise selvmordet?

Jeg synes ikke det. Det smaker litt for mye av utilitarisme. Selvmord er en realitet vi må forholde oss til. Det skjer mye oftere enn vi liker å tenke på. Ifølge dokumentaren «13 gode grunner - årsakene bak» er selvmord den nest vanligste årsaken til tenåringsdødsfall i USA. Serieskaperne valgte å vise det. Årsakene finnes i uttrykksformen. TV-serier er et visuelt medium.


Jessica, den jenta i serien som Hannah kanskje har mest til felles med.

Det eneste jeg ikke liker med serien, er den norske tittelen «13 gode grunner». Jeg forstår at det fra et litterært synspunkt høres mer ferdig ut enn bare «13 grunner», og at det er fristende og ta med et behagelig bokstavrim. Problemet er bare at serien ikke handler om 13 gode grunner, den handler om 13 grunner. Jeg vet ikke om Hannah syntes det var gode grunner en gang. Hun var overveldet av vonde følelser, skuffelse og følelsen av å være et problem for absolutt alle hun kjente. Hun var høyst sannsynlig ikke på utkikk etter gode grunner.

Jeg tror seriens styrke hovedsaklig ligger i dens evne til å påvirke de som har en relasjon til offeret - ikke offeret selv. Vi som er rundt, blir oppfordret til å reflektere mer over handlingene våre, og kanskje blir vi flinkere til å vise omtanke, medfølelse og forståelse.

På den måten kan serien kanskje ha en forebyggende effekt.

Dette er bare mine personlige tanker om tv-serien «13 Reasons Why». Hvis du vil ha god informasjon om selvmord, kan du blant annet besøke nettstedet til Mental Helse.

#13reasonswhy #13godegrunner #tvserier #netflix #tvserie

Hva jeg synes om Your Name (ingen spoilere)

Én av tingene som gjør at jeg virkelig liker anime, eller japansk historiefortelling generelt, er at fortellingene ofte tar retninger jeg ikke kan forutse. Your Name er en sånn film.

Den starter som en typisk fortelling om en tenåringsgutt og en tenåringsjente som bytter kropp. Vi har alle sett flere Hollywood-produksjoner omkring temaet før, og det er som regel alltid enkel moro. Du vet, Freaky Friday, Hot Chick og 17 Again ...

Hvis du er som meg når du ser sånne filmer, ler du nok noen ganger, men du er ikke veldig stolt at deg selv etterpå.


Mitsuha sammen med vennene sine. Teshigawara, gutten i bildet, er en kvalitetsfyr. Prøv å kjenne igjen alle spillkonsollene han har på rommet sitt, når du ser filmen!

Det er lett å gå i fella og tro at Your Name er noe av det samme, men, damer og herrer, Your Name er noe helt annet. Vi får riktignok se den mannlige hovedperson Taki leke med puppene sine hver gang han våkner som Mitsuha, og jeg koste meg veldig med hvordan lillesøster Yotsuha, som blir vitne til dette hver morgen, etter hvert aksepterer oppførselen til søsteren sin, men der stanser også likheten. Your Name er nemlig en film som plutselig utvikler seg til noe langt større, og som til slutt vekker sterke, ekte følelser.

Tråder, unge mennesker, drømmer, liv og kjærlighet

Mitsuha og Yotsuha bor i den lille landsbyen Itomori og bruker kveldene på å veve sammen med bestemoren sin. Mens de arbeider, snakker bestemoren om hvordan alt i universet henger sammen, som trådene i en vev. Men Mitsuha trives ikke så godt i Itomori og drømmer om å flytte til Tokyo.

Taki går på skole i Tokyo og jobber som servitør på en fin restaurant om kveldene.

Plutselig en morgen våkner altså disse i den andres kropp. Begge nekter å akseptere at de faktisk har byttet kropp. I stedet tror de at de drømmer, og dagen derpå er alt glemt og de er seg selv igjen. Men identitetsbyttene fortsetter, og etter hvert forstår de at det de opplever, er virkelig. De begynner å skrive en dagbok som den andre kan lese, for å fortelle hva de har gjort. På den måten utvikles et helt unikt bånd dem i mellom, og de begynner å lengte etter å møte hverandre. Men én dag dukker en komet opp på himmelen, og noe uventet skjer.


Fin komet!

Hva som har skjedd skal jeg ikke røpe her, men fra dette punktet av blir historien mystisk og veldig engasjerende. Your Name kommer også inn på hvor viktig hukommelsen er for identiteten vår, og at det noen ganger er nødvendig med ungdommelig naivitet for å utføre viktige oppgaver.

Mest av alt lærer lærer Your Name oss at liv er viktigere enn kjærlighet, men bare fordi livet er en forutsetning for kjærligheten.

Jeg satt med gåsehud og klump i halsen gjennom siste del av filmen.

Your Name har premiere 28. april. Traileren ser du her.

#anime #yourname #film #kino #kiminonawa #manga #tegnefilm #barnefilmfestivalen

Garden Gamer anmelder vanlige ting - #5 Å få sand i skoen når man går tur på stranden

Beach
Licensed from: kamchatka / yayimages.com

«Uff, nå har det skjedd igjen. Jeg har fått sand i skoen. Så typisk!»

«Jeg blir så forbanna på deg når du får sand i skoa, Fredrik!»

Turkameraten min Bolvar slår meg i ansiktet så hardt han kan med knyttneven. Jeg kjenner hjernen min dulte borti hodeskallen som en dissende porsjon Freia sitrongelé, så ser jeg stjerner et lite øyeblikk før det blir helt svart.

UTROLIG, MEN SAN(D)T

Selv om sand som regel er hvit og brun, er den faktisk hovedingrediensen i glass, som er gjennomsiktig!

Når jeg åpner øynene, ser jeg silhuetten av Bolvar mot himmelen.

« ... skjønner du! DET HJELPER IKKE AT DU SIER UNNSKYLD! DET BLIR IKKE BEDRE SELV OM DU SIER UNNSKYLD!» skriker Bolvar til meg mens jeg ennå ikke er helt til stede. Det eneste jeg skjønner, er at jeg ligger i sanden, og at Bolvar har lent seg over meg.

«SKJØNNER ... DU!» skriker han igjen. Han er vill. Det renner spytt fra munnen hans.

Bolvar legger hendene sine om halsen min og begynner å klemme. De er sandete og skraper mot huden min som grovt sandpapir eller et par dager gamle skjeggstubber. Jeg får ikke puste. Jeg får panikk og sparker i luften og veiver med armene.

Det siste jeg ser er at Bolvar dirrer. Han har mistet all kontroll.

Så blir det mørkt igjen.

Hvem kjenner seg vel ikke igjen i denne situasjonen? Du har planlagt en hyggelig tur på stranda med bestevennen din og så blir alt ødelagt på grunn av litt sand i skoen. (Ta det forresten helt med ro. Jeg sa unnskyld til Bolvar, og det tok bare tre-fire timer før alt var i orden igjen^^. BFF4L! <333)

At litt sand i skoen kan ødelegge så mye gjør at jeg dessverre må gi «Å få sand i skoen når man går tur på stranden» litt lav karakter.

Svak 3-er.

#gardengamer #vanligeting #anmeldelse #sand #sandiskoen #vold #strand #humor

Ikke vær alt for opptatt av anklene dine!

Walking on the Beach
Licensed from: Christopher Boswell / yayimages.com

Tulid holder blikket på brosteinene og har justert volumet på musikken så høyt at hun kan late som om hun er alene selv om hun går midt i fortauet langs Børserudveien på Kløfta - den gata som egentlig burde være adressen til Romerikssenteret - og det er minst tre andre i nærheten: en gammel man med lue, som har glemt at han har tatt på seg luen, en lubben tøffing i førtiårene med bart, pannelugg og lærjakke med sørstatsflagg på ryggen, en lyktestolpe som i sidesynet ser ut som et menneske.

Som vanlig har hun tatt på seg en bukse som går helt ned til vristen, kanskje til og med så langt ned at hun en gang i blant tråkker den nederste delen av buksebenet under hælen. Hun har hundrevis av av sånne bukser. Antageligvis ikke så mange som tusen, men allikevel alt for mange.

Skjørt, kjoler og knebukser har hun aldri prøvd selv om hun egentlig synes det er pent.

Det er lenge siden Tulid sist så et annet menneske i øynene. I starten var det på grunn av navnet sitt, Tulid, men når hun kom opp i tenårene begynte hun å slite med et negativt og usunt kroppsbilde.

Tulid har unormalt smale ankler.

Close up on feminine pants on womans ankle
Noen prøver faktisk å skjule anklene sine ved å ta på seg en ekstra tuse, sånn som denne kvinnen har gjort. # motetabbe
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Dette er faktisk hverdagen til millioner (muligens milliarder) av kvinner og menn med talusi, en sykdomstilstand som karakteriseres av overdreven opptatthet av egne ankler. Og i motsetning til Tulid (som faktisk har unormalt smale ankler) kan de som er rammet av talusi ha normale eller for smale ankler, eller såkalte cankles, en fysiologisk tilstand der det ser ut som leggen går rett over i foten.

Til alle dere som sliter med talusi vil jeg bare si: Hva er normalt? Jeg er ganske sikker på at jeg fortsatt kunne ha likt en person med unormale ankler. (Tror jeg i hvert fall - jeg kjenner ingen, så jeg kan jo ikke være bombesikker.)

Hvorfor skal dere ta fra dere selv livsgleden bare fordi dere er overdrevent opptatt av deres egne ankler?

Tulid hadde faktisk alltid drømt om å treffe en rasistisk og lubben førtiåring med bart, pannelugg og dårlig klessmak, men fordi hun var alt for opptatt av anklene sine, gikk hun rett forbi kjærligheten den dagen - til og med uten å ha lagt merke til at den var rett ved siden av henne!

#talusi #helse #ankler #selvbilde #ankel #kropp #kløfta #romerikssenteret #humor

Guild Wars 2 sprer mye mer kjærlighet enn Legion!

30. august tok jeg turen med det svevende prinsesseslottet til Kirin Tor-trollmennene, Dalaran, ut til Azeroths nyeste monsterparadis, Broken Isles, der de barske romkudemonene fra Burning Legion har landet. Og nok en gang er de besatt av portaler og fargen grønn (jeg er ganske sikker på at de har en jeger som venn).

Munken min, Metallrobert (som er en leatherworker) storkoste seg hele veien til 110. Jeg hadde også store planer for paladinen Kroppsgard og warlocken Pølsetruls, men noe skjedde.


Møt Kroppsgard! Hadde du ikke følt deg trygg hvis du visste at livet ditt var i denne mannens hender?

Den aldrende MMO-kongen har begynt å vise ... alderen sin.

WoW er som en kul gamlis som prøver seg på smakfull bruk av botox og andre kosmetiske inngrep for å framstå som ung og attraktiv. World of WarCraft (og gamlisen også, kanskje) er fortsatt ung inni seg - spillet er fullt av spennende historier og kule nye idéer (som artifact-fiskestang), men kroppen er dessverre syk av alderdommens plager og beina flytter seg ikke like raskt som før.

NPC-er med gule spørsmålstegn over hodet er ikke særlig kult

Måten historien og questene fortelles på i World of WarCraft er virkelig ikke artig. Det er fort gjort å kalle det gammeldags, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg tror nemlig at denne måten å strukturere spill på alltid kommer til å være aktuell. Problemet er bare at jeg ikke synes det er særlig morsomt lenger - spesielt ikke når jeg spiller sammen med en venn eller to.


Kroppsgard er så tøff at han ikke har på seg annet en boksershots og tresko når han slåss mot monstre. Her har han møtt en NPC med et mystisk gult spørsmålstegn over hodet.

Sånn er stemningen når man spiller WoW med vennene sine:

«Ok, har alle fått med seg alle questene fra dette området nå? Det skal være elleve stykker hvis jeg har telt riktig i quest-loggen min.»

«Jepp, jeg har elleve.»

«Shit. Jeg må spy. Vent litt.»

«Serr, Frans!!! Har du spist muggen, bløt pommes frites fra bunnen av kjøleskapet, igjen? Jeg har jo sagt at du blir dårlig av det.»

«Gutter! Jeg har bare ti quester i quest-loggen.»

Alle sammen: «Ååååhhh, Fredrik!!! >:(»

(Det er selvfølgelig ikke jeg som er Fredrik.)

Å løpe rundt og plukke opp quester fungerer til en hvis grad når jeg spiller alene, men når jeg spiller med andre, har jeg ikke lyst til å bruke tiden på å lete etter NPC-er med gule spørsmålstegn over hodet. Det er det alt for mye av i WoW.

En kjapp liste over ting som er morsomt i MMO-er:

  1. Å utforske nye steder.
  2. Å løse oppgaver.
  3. Kamp.

Det er ikke særlig spennende å utforske nye steder i WoW for alt er så utrolig statisk.

Det er utrolig sjelden jeg blir overrasket over noe av det jeg oppdager i WoW.

Kampene kan være morsomme, men de mangler noen elementer for at de skal føles spennende og varierte nok.

Hovedproblemet til World of WarCraft er at innholdet presenteres på en statisk, forutsigbar måte. Når jeg spiller i Azeroth opplever jeg spillverdenen som en svær kulisse der ingenting skjer før jeg gjør noe selv - og det jeg kan gjøre føles i tillegg ganske begrenset.

World of WarCraft er livløst.

Guild Wars 2 derimot, lever!

For det første: nei, jeg er ikke en nyfrelst Guild Wars 2-spiller som begynte for et par uker siden, og nettopp har kommet ordentlig inn i hvordan spillet fungerer. Jeg spilte Guild Wars 2 da det ble utgitt og i omtrent to år før jeg tok meg en veldig lang pause.


Dette er Keyfairy, figuren jeg spiller når jeg får lyst på en Black Lion Key. Vent litt ... Jeg la plutselig merke til noe. Er han ikke ganske lik Kroppgsgard? Hva betyr dette? Føler jeg meg tiltrukket av muskuløse menn i bar overkropp med tjukt blondt hår?

Et av spillets sterkeste sider er de dynamiske eventene som foregår rundt på kartet.

I Guild Wars 2 er det faktisk kjempespennende og løpe rundt i verdenen allerede fra starten av. Det skjer ting i Tyria. Du kan for eksempel komme til ødelagte landsbyer beleiret av skumle skapninger som har drevet de fredelige landbsyboerne på flukt. I Guild Wars 2 kan spillerne som regel gjøre noe med situasjonen ved å delta i NPC-enes forsøk på å ta landsbyen sin tilbake. Når landsbyen er frigjort, åpnes muligheten til å kjøpe spesielt utstyr, oppskrifter, mat og andre ting.

Det gjør Guild Wars 2 levende og utrolig mye morsommere når man spiller sammen med andre.

Sånn er stemningen når man spiller Guild Wars 2 med vennene sine:

«Ok, jeg foreslår at vi drar på bort til den innsjøen der borte. Der bor det nemlig en jente i huset nede ved vannkanten, som innimellom drar til en hule i nærheten for å finne larver å fiske med. Hvis vi hjelper henne med å samle mange nok, kan vi være med henne tilbake til sjøen når hun skal fiske, og da får hun en svær fisk på kroken som vi må slåss mot.»

«Er det sant?! Det høres dødskult ut!»

«Det bor forresten et digert troll i den hula hvor hun samler larver, og hvis vi pirker borti sakene hans, kommer han og slåss mot oss.»

«Så kult! Dette spillet er utrolig bra, ass!»

«Frans, håper forresten at du husket å sette ut en liten skål med vann og vitamindråper til pinnsvinet som bor under hekken i hagen din, før du begynte å spille?»

«Seff! Jeg kommer aldri til å gi den lille krabaten melk igjen. Hvem hadde trodd at småtassene faktisk er laktoseintolerante?»

«Gutter, jeg vil bare si at jeg elsker dere!»

Alle sammen: «Awww, Fredrik^^ <3»


Asura i The Forgotten City i Auric Basin - et fantastisk sted. Sonene som ble lagt til i utvidelsen Heart of Thorns, er fantastiske. Bare husk å bruke LFG-verktøyet for å finne en squad som samarbeider. Det er utrolig morsomt!

Legg merke til hvor mye bedre stemningen var når kameratgjengen spilte Guild Wars 2.

Da vi spilte Guild Wars 2, kunne man nesten ta, føle på og gi den kjærlige atmosfæren en kos.

Hvis du også har lyst til at vennegjengen din skal komme i kontakt med varmen og kjærligheten blant dere, anbefaler jeg alle å bytte ut WoW med Guild Wars 2.

#spill #gardengamer #mmo #wow #warcraft #worldofwarcraft #legion #guildwars #guildwars2 #blizzard #pcgaming #gaming #spmg

Tre spill før jul



DET ER FOR MANGE SPILL!

I morgen, 30. august, kommer det tre spill jeg vil spille.

TRE.

3!!!

Det er for øvrig Fallout 4 Nuka-World, World of WarCraft: Legion og God Eater 2: Rage Burst (sistnevnte fordi jeg liker hunter-spill og er spent på om jeg kommer til og synes det er bra.)

Med det ute av kroppen - her er de tre spillene som kommer før jul jeg gleder meg mest til.

Håndholdte konsoller

Pokemon Sun/Moon

Nei, jeg er ikke en av dem som plutselig har begynt å like Pokemon igjen bare fordi Pokemon Go plutselig ble populært (men all ære til dere i starten av 20-åra som har kommet tilbake etter noen års pause).


Rowlet (awww ^^) blir min første starter. En grass/flying-type uglepokemon? Det kan ikke gå galt!

Hovedserien er tilbake i november. Denne gangen med Z-moves, nye, alternative Alola-former for gamle pokemoner, helt nye pokemoner, ingen gymmer, et kampsystem og en pokedex med de beste QoL-funksjonene noensinne og det nye pvp-formatet Battle Royal. En annen ting som også gjør meg begeistret er de mange nye passive egenskapene som noen av pokemonene har - de er kjempekule!

Jeg håper bare megaformer fortsatt er i spillet, og at vi får noen flere av dem også ...

Hvilke pokemoner skal jeg bruke i første gjennomspilling denne gangen?

Jeg gleder meg til å sitte hjemme å fange pokemoner i november!

Pokemon Sun/Moon kommer til Nintendo 3DS 18. november.

PC

Sid Meier's Civilization VI


Jepp, dødskult.

Jeg er i utgangspunktet ikke noen fan av å kjøpe pc-spill på utgivelsesdatoen. Oftere og oftere er de fulle av feil som ødelegger spillinga. I fjor kjøpte jeg både Fallout 4 og Batman: Arkham Knight på PC på dagen de kom ut (og alle vet hvordan det gikk). I tillegg til at jeg måtte legge spillene til side noen måneder (Arkham Knight har jeg enda ikke begynt på) bestemte jeg meg for å ta en pause fra tidlige kjøp. Da Dark Souls 3 kom tidligere i år kjøpte jeg det på PS4.

Men når Civilization VI kommer i oktober tror jeg ikke det kommer til å plage oss på samme måte. Det er tross alt et spill som bare er bygget til PC.

Det jeg gleder meg mest til er det nye kultur-systemet. Det er som et helt nytt tech-tre, men for kultur! Tech-trær er alltid morsomt, og det er få spill som gjør meg like hekta som Civilization når jeg først er i gang.

Civilization er dessuten et skikkelig spill, i motsetning til alle de svære grand-strategy-applikasjonene som Paradox hele tiden spyr ut. ROAST!

Civilization VI kommer til PC 21. oktober.

Konsoller

Final Fantasy XV



Final Fantasy XV ...

Final Fantasy XV!

Jeg har elsket Final Fantasy-spillene siden jeg var en liten gutt på starten av 90-tallet, og kjøpte Final Fantasy II på Super Nintendo. Europa var et knusktørt ørkenlandskap av middelmådige plattformspill på konsoller, men himmelen hadde adresse i Kongens gate i Oslo: Akers Mic. Her kunne vi kjøpe spill som ikke hadde offisiell utgivelse i Europa, og slik ble jeg kjent med sjangeren jeg aldri har sluttet å elske - japanske rollespill.

30. november er det klart for det 15. spillet i hovedserien. Det jeg har sett og testet av spillet så langt får meg til å tro at vi sitter på det Final Fantasy-spillet som kommer til å bli best mottatt siden Final Fantasy VII i 1997. Kampsystemet er fantastisk, musikken gir spillet den riktige identiteten, grafikken er nydelig og denne gangen er spillet åpent fra starten av.


En scene fra den første episoden av animen «Brotherhood».

Crunchyroll kan man se en herlig liten anime som heter Brotherhood. Den etablerer karakterene vi skal tilbringe 100 timer med når spillet kommer ut i november på en kjempefin måte. Så langt har det bare kommet fire episoder, men serien er ferdig før spillet kommer ut.

I likhet med de fleste Final Fantasy-titlene som har kommet siden XIII er XV basert på den interessante Fabula Nova Crystallis-myten. Jeg elsket hvordan utviklerne tolket myten i Lightning-trilogien og er spent på å se hva spillmakerne har fått ut av myten denne gangen.

Final Fantasy XV kommer til PS4 og XBox One 30. november.

#spill #spilling #gaming #nintendo #3ds #pc #pc-gaming #firaxis #civ #civvi #civilization #godeater #bandainamco #ps4 #ps #finalfantasy #sqaureenix #pokemon #sunmoon #pokemonsunmoon

Dette hadde vi ALDRI funnet på i Norge! #1 - Dog & Scissors

En av grunnene til at jeg alltid har likt manga og anime er at forfatterne og illustratørene ofte finner på helt absurde historier som vi her i Europa aldri hadde klart å tenke ut (eller kanskje vi klarer det, men er isteden anstendige nok til å kvele idéene før de blir til noe mer). Manga/anime-skapere kommer også fra en kultur som er helt forskjellig fra vår egen, noe som gjenspeiler seg i innholdet på forfriskende (rare/drøye/langt over kanten-) måter for oss europeere.

Innimellom føler jeg behov for å dele noen av disse ... seriene med dere.

Dermed er det klart for #1 i serien «Dette hadde vi ALDRI funnet på i Norge!»:Dog & Scissors

Historien

Harumi Kazuhito elsker bøker. Det er det eneste han tenker på.

En dag blir han drept under et ran, men kjærligheten hans til bøker fører til at han får livet tilbake - som hund. Uheldig nok blir han kjøpt av en sadistisk jente (Nutsuno Kirihime) som elsker å angripe ham med saks. Av en eller annen grunn kan hun også lese tankene til Kazuhito, og det viser seg at hun er en helt annen enn han først hadde trodd.


En hyggelig dag i forholdet hundeeier-hund hjemme hos Kirihime.

Min (og nesten alle andre vanlige norske folks reaksjon)

Hva i alle dager!

HVEM ER DET SOM FINNER PÅ Å LAGE EN SERIE OM EN SADISTISK HUNDEIER SOM FINNER GLEDE I Å ANGRIPE KJÆLEDYRET SITT MED SAKS?!


En helt vanlig dag hos Kazuhito og Kirihime. Kirihime (som kan lese tankene til hunden, Kazuhito) vil finne ut om Kazuhito får perverse tanker hvis hun går rundt i bare undertøyet.

DET ER LANGT OVER STREKEN!

Kan du se for deg det møtet du har skaffet deg med TV2 eller noen andre, der du skal presentere den nye tegnefilmserien din som handler om noe lignende?

«Hva handler serien deres om?»

«Den handler om en sadistisk hundeeier som prøver å torturere hunden sin med en saks, og ...»

Det møtet er nok over der, for å si det sånn.

Nå er faktisk serien ikke så ille som den høres ut. Det som gjør at det ikke er SÅ galt er at hunden egentlig er et menneske.

Etter hvert utvikler hund og eier egentlig et ganske greit forhold til hverandre. Og de syke tilfellene der hun prøver å klippe opp brystet til hunden sin, blir egentlig bare ...

Nei.

Hva er det jeg sier?

Det er ikke greit!

Jeg har et par 48 timers premium+-pass til crunchyroll hvis noen har lyst til å se anime (og mot formodning Dog & Scissors). Send en mail til flovlien@outlook.com eller skriv en kommentar!

#anime #dogsandscissors #dogsscissors #hund #hundeeier #manga #crunchyroll #scissors

Min groteske Pokemon Go-skade



Les dette før du bestemmer deg om du skal spille Pokemon Go eller ikke!

I forrige uke var jeg og en av nevøene mine (som har sommerferie akkurat nå) ute og fanget pokemoner i Pokemon Go sammen. Jeg prøvde å finne flere av yndlingspokemonene mine, Metapod og Kakuna (de er bare såååå fete).

Det som er litt kjedelig med og ha Metapod, Kakuna og Silcoon og sånn som yndlingspokemoner, er at fremmede ser rart på meg når jeg forteller at jeg har et sykt oppheng på pupper.

Hallo! Ikke sånne pupper da! Serr.

Uansett, spiller du Pokemon Go, kan man på en måte si at man spiller med livet sitt. Bare se på bildet nedenfor.


Det er faktisk tre rift her, men to av dem er litt vanskelig å få øye på. Jeg trenger vel ikke fortelle at sårene silblødde, og at det svei omtrent like mye som når man har blitt solbrent fordi man har glemt å ta på seg solkrem.

Nevøen min var skikkelig rolig da det skjedde og sa at jeg ikke trengte å gå til sykehuset elns. Jeg valgte å stole på han, og det viste seg å være klokt for han hadde rett!

Nå som det har gått noen dager har skaden begynte å hele. I dag var jeg faktisk på båttur. Kroppen er virkelig fantastisk!

#pokemongo #pokemon #kakuna #metapod #pupper #nintendo #sår #blod #spill #gaming #mobil #ferie #sommer

En vanlig astmatikers medisinbruk

Asthma word cloud
Licensed from: Tang Yann Song / yayimages.com

Jeg har hatt astma siden jeg var en liten gutt på 80-tallet som spilte Super Mario Bros. på 8-bits Nintendo og syntes Slimer var det kuleste spøkelset i Ghostbusters. Til tider var sykdommen ganske dramatisk - sykebilen kjørte meg til sykehuset med blålys og sirener, mens ambulansepersonalet fikk meg til å føle at det egentlig var ganske kult.

Jeg tror det var verre for moren min enn for meg. Jeg var jo liten og kjente ikke til noe annet.

Det ble mange innleggelser i løpet av skoleårene. Jeg husker veldig godt at jeg og legen hadde som mål at det skulle gå minst tre måneder før jeg ble lagt inn på sykehuset igjen.

Det målet nådde vi til slutt, men det tok litt tid. I mellomtiden ble jeg godt kjent med store deler av SiA. Sykepleierne på barneavdelingen latet som om de ikke kunne veien til astmaspesialisten, så jeg måtte trykke på de riktige knappen i heisen og vise vei gjennom sykehuskorridorene.

Etterhvert som jeg ble eldre ble sykdommen svakere, og nå har jeg ikke vært innlagt på 20 år. Det er ikke så ofte jeg får astmaanfall heller.

Men jeg ble godt kjent med sykehus, og jeg ble godt kjent med astmamedisinene jeg bruker.

Jeg er ikke lege, så jeg kan ikke annet enn å skrive om mine egen medisinbruk.

Jeg tar en dose som inneholder 50 mikrogram flutikasonpropionat morgen og kveld. Det er en forebyggende medisin som ikke virker akutt. Når jeg får problemer med pusten nytter det ikke å bruke den medisinen, men den er superbra hvis man tar den regelmessig. Sammen med den tar jeg 0,5 milligram Bricanyl - det er en medisin som virker med en gang, og er perfekt før trening eller hvis jeg er tett (noe jeg blir et par ganger om dagen).

Normalt sett er dette nok til at jeg fungerer som de fleste andre.

Når jeg derimot har astamaanfall, trenger jeg sterkere skyts. Da henter jeg fram forstøveren og Ventoline blandet ut i saltvann. Virkestoffet i Ventoline er salbutamol.

De dagene jeg trenger Ventoline i forstøver er jeg så tett at bare det å gå opp trapper er vanskelig. Når jeg kommer til toppen må jeg sette meg ned å konsentrere meg om pusten. I disse periodene føles lungene mine som stein, og jeg blir støl i brystmuskulaturen på grunn av anstrengelsene forbundet med å puste.

Summen av salbutamoldosene jeg legger i apparatet mitt i løpet av en slik dag ligger på 3000-4500 mikrogram.

Jeg tør ikke å tenke på hvor tett og dårlig du må være for å trenge 15 000 mikrogram!

#astma #astmamedisin #salbutamol #ventoline #forstøver #forstøverapparat #doping #langrenn

Anmeldelse: Tokyo Mirage Sessions#FE

Tokyo Mirage Sessions#FE er en JRPG-musikal fylt til randen av J-pop, tenåringsidoler som prøver å finne stilen sin, psykopatiske motefotografer og visdomsord om sangens makt.

Plattform: Wii U
Sjanger: JRPG
Utg. dato: 24.06.2016

Jeg fikk spillet gratis av Nintendos distributør i Norden.

Det høres ut som akkurat et sånt spill jeg ikke ville nærmet meg da jeg var i tenårene. Skal ikke rollespill handle om ildsprutende drager, djerve riddere og jomfruer i nød? (Uff, det hørtes gørrkjedelig ut. Det er sikkert derfor ingen lager sånne spill.)

Men nå er jeg ikke tenåring lenger. I en alder av 35 år nyter jeg hvert eneste sekund av Tokyo Mirage Sessions#FE. Faktum er at jeg startet Newgame+, eller season 2 som det kalles her, straks etter endt gjenomspilling (noe som tok 79 timer). Jeg kan ikke huske sist jeg spilte et single-player spill på konsoll så lenge, og fortsatt gledet meg over at det var mulig å presse flere titalls timer til ut av det.

Men det skjedde altså denne gangen.


Mamori (til høyre) er bare 13 år og det yngste medlemmet av Fortuna Entertainment. Hun har sitt eget matlagingsprogram på TV, «Microwavin' with Mamorin».

Mest Shin Megami Tensei, men mye Fire Emblem også

Tokyo Mirage Sessions føles mest som et Shin Megami Tensei-spill.

Kampsystemet har lite til felles med de typiske SRPG-kampene i Fire Emblem hvor man ikke bare velger angrep, men også beveger karakterene rundt omkring i et rutenett. Allikevel er jeg imponert over hvordan utviklerne har hentet inspirasjon fra Fire Emblem og skapt et turbasert system som er kjapt og spennende.

Sverd-øks-lanse

Hvis man ikke er veldig overlevel-et er hver kamp potensielt dødbringende, noe som bidrar til at hver lille avgjørelse man tar er relevant. Det er ytterst viktig å kartlegge fiendens svakheter for å utløse så mange kjedeøkter som mulig. Her kommer for eksempel det kjente sverd-øks-lanse-triangelet fra Fire Emblem inn i bildet. Hvis du møter en ny fiende du ikke har analysert enda, men kan se at den holder et sverd, vet du at en av lansebrukerne dine kan påføre mye skade og starte en kjedeøkt. Hvis du sløser bort turene dine, kan fiender du ellers ville ha drept uten å ta skade faktisk ende opp med å drepe hele gruppen din.

Til og være helt og holdent turbasert, som Final Fantasy X for eksempel, føles spillet allikevel overraskende kjapt og intenst. Det kan riktignok trekke litt ut når man må se lange kjedeøkter hele tiden, men frykt ikke, jeg er en av dem som ikke kunne fordra kampsystemet i Final Fantasy X fordi det var så tregt, men klarte meg fint gjennom hele TMS.


Kiria og Tsubasa angriper fiendene med duetten Give Me! Det er sjelden noen overlever.

Karakterer du bryr deg om

Akkurat som i Fire Emblem er det i blant lange dialoger og videosekvenser med potensiale til å ødelegge flyten for spilleren. Hvis de imidlertid er bra skrevet, og du føler noe for karakterene, blir de plutselig belønninger på linje med kul loot og sjeldne achievement-er.

Atlus og Intelligent Systems klarte å engasjere meg med historien sin - den var så annerledes det jeg er vant til i rpg-er at jeg ikke kunne forutse hva som kom til skje.

Jeg knyttet meg umiddelbart til flere av karakterene, og da jeg var ferdig følte jeg noe for alle.

Det er i alt ti hovedpersoner med hver sin sidehistorie. Noen ler du av, som historien til lille Mamori som har sitt eget matlagingsprogram på TV hvor hun bare bruker mikrobølgeovner. Barry Goodman, eks-gitarist og kruttønne, liker shojo-anime (han hadde garantert likt Nurse Witch Komugi R, så jeg og han har noe til felles) og er typen jeg absolutt ikke liker. Bestevenn Touma ønsker å bli helt (Snow, anyone?), noe som ikke er helt uvanlig i denne typen spill, men historien hans blir morsom og smått rørende - spesielt mot slutten.


Jepp, det er japansk: Hvilke andre språk nedkommer med slike vakre (merkelige) setninger som « ... my lunar one true love». Sangen framføres av sangfuglene Tsubasa Oribe og Eleonora Yumizuru. Tsubasa overlevde en mystisk hendelse fem år før handlingen i spillet begynner der søsteren hennes og et helt operapublikum forsvant under en forestilling. Eleonora er en ambisiøs skuespiller med mål om å jobbe i Hollywod, og er en sånn jente jeg har veldig vanskelig for å forstå. Jeg tuller ikke - hver eneste gang vi var alene sammen valgte jeg hele tiden de svarene som gjorde henne sint, enda jeg prøvde å være hyggelig. 

Alle karakterene jobber for Fortuna Entertainment, en virksomhet som på overflaten ser ut til bare å være et vellykket produksjonsselskap i Japans sære underholdningsbransje, men bak fasaden er det den eneste organisasjonen som kjemper mot mystiske vesener fra en annen dimensjon, kalt «Mirage»-er. Alle de spillerkontrollerte figurene er «Mirage masters», det vil si at de har en unik evne til å se og samarbeide med snille Mirage-er.


I kamp blir de gode Mirage-ene forvandlet til Mirage masterens våpen. Her gjennomfører Kiria og Tharja et «Carnage»-ritual, slik at Tharja kan bli til et nytt våpen til Kiria. Våpensystemet er basert utelukkende på crafting, og kan være veldig avhengighetsskapende. Jeg vil ha et +99 våpen! Forresten, Kiria=Waifu XD.

Miragene er hentet fra Fire Emblem. Om du har du spilt noen av de spillene før, kan du belage deg på en del hyggelige gjensyn. Det er dessverre helt tydelig at Fire Emblem figurene bare er bikarakterer, for de fleste av dem har ganske flate personligheter. Tharja og Virion er de forfriskende unntakene som fikk meg til å trekke på smilebåndene ved et par anledninger.

Karakterene tar så stor plass at hvis de hadde vært kjedelige og dialogen dårlig, hadde jeg nok aldri klart å spille TMS ferdig.

Musikk og mobiltelefoner

Til å være et JRPG med så stort fokus på musikk synes jeg spillmusikken generelt sett er overraskende svak. Selv om et par av låtene i spillet endte opp i spillmusikklistene mine, og jeg til og med begynte å like noe av den kleine J-pop-en, er lydsporet nokså forglemmelig. Det handler nok mest av alt om sjangervalgene til utviklerne, men jeg liker å tro at jeg liker de fleste sjangre hvis låtene er bra (blant unntakene finner vi danseband og country - jeg ber til høyere makter om at jeg aldri må like noe som kommer fra den kanten).


Dette er spillets World Map. Handlingen foregår i nåtidens Tokyo.

Til slutt vill jeg nevnet at TMS bruker Wii U Gamepad-en på en ganske artig måte. Karakterene i spillet kommuniserer med hverandre via et sosialt nettverk når de ikke er sammen. Når du får en melding vibrerer Wii U Gamepad-en, og man må trykke på meldingene for å få de opp. Det kan høres ut som en gimmick, men jeg synes det fungerer overraskende bra.

Gamepad-en inneholder også kart over alle stedene i spillet, logger til hovedhistorien og de store sideoppdragene og veldig nyttige statusskjermer for både venner og fiender. Jeg brukte Gamepaden flittig gjennom hele spillet, og kan trygt si at det tilførte spillet noe ekstra.

Konklusjon

Tokyo Mirage Sessions#FE forteller en uvanlig historie på en god og engasjerende måte. Jeg var aldri likegyldig til det som skjedde med karakterene: Jeg ville at Tsubasa skulle lære seg og synge og bli populær, at Ellie skulle finne et sted hvor hun følte seg hjemme og komme til Hollywood og jeg ønsket virkelig at Tiki skulle smake på de smultringene.

Kampsystemet er praktfullt og karakterbyggingen er glimrende. Jeg har lyst til å sitte i timevis for å lage meg et +99 våpen, og for en gangs skyld har jeg lyst på ALLE achievement-ene.

Det er det beste JRPG-et så langt i år, og det beste noensinne på Wii U.

Liker du Shin Megami Tensei, eller Persona har du ikke noe valg: Kjøp Tokyo Mirage Sessions#FE i dag. Liker du JRPG-er: Kjøp Tokyo Mirage Sessions#FE i dag. Liker du Fire Emblem: Jeg tror du bør kjøpe Tokyo Mirage Sessions#FE i dag.

Det eneste som gjør at spillet ikke får makskarakter er at det aldri gir meg den følelsen av ærefrykt som hører med til de absolutte toppspillene.

Den følelsen får jeg forhåpentligvis om noen måneder når Final Fantasy XV kommer ut.

#gaming #spill #konsoll #nintendo #atlus #intelligentsystem #shinmegamitensei #wiiu #fireemblem #spillmagasinetreview #anmeldelse #spmg #spmgreview

Adalyn Puppylord får besøk av helsesøster

OMG!

Alle dere leserne mine er sååå søte:3, men så blir jeg plutselig skikkelig sinna på dere også!

Det er ikke min feil at mamma kom inn på badet mens jeg satt på do forrige gang jeg hadde mensen (3. mensen EVER<333), og gjorde meg så sinna at jeg knuste den rosa laptop-en min.

Det er grunnen til at jeg ikke har blogget eller spilt Star Stable på evigheter!

OMG! Jeg må fortelle noe skikkelig flaut som skjedde på skolen i dag!

Jeg er sånn som blander sammen ord som høres ganske like ut, og siden jeg hadde mensen for tredje gang, og synes jeg blødde litt VEL mye, hadde jeg lyst til å spørre om det er vanlig å blø så mye som jeg gjør.

Fordi helsesøster skulle komme til klassen og snakke om puberteten i dag, hadde jeg den perfekte anledningen til å stille spørsmålet mitt.

Siden jeg hadde lyst til å snakke pent og ordentlig til helsesøster hadde jeg tenkt til å spørre: «Er det vanlig å blø som en foss i 4-5 dager når man menstruerer?»

Composite image of doctor looking at xray on tablet
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Men det jeg spurte om, foran hele klassen, var: «Er det vanlig å blø som en foss i fire-fem dager når man masturberer?»

OMG! OMG OMG! OMG!

Helsesøster ble først helt stille, men så tok hun seg sammen og sa at det ikke var vanlig, og at vi kunne snakke mer om det når timen var over.

Da vi snakket sammen på kontoret hennes fant vi heldigvis ut av misforståelsen.

OMG! For en bitch!

Først var jeg skikkelig nervøs, og så ble jeg skikkelig flau!

Nå skal jeg på langtur med Obsidianghost og spise is ^_^ <333

#adalynpuppylord #gardengamer #sso #starstableonline #helsesøster #mensen #menstruasjon

5 ting jeg alltid har i vesken

Purple bag
Licensed from: leeser / yayimages.com

De aller fleste har garantert, en eller annen gang, spurt seg selv: «Hvis Garden Gamer var kvinne, hvordan hadde han sett ut da?»

De fleste tenker nok med en gang på skjønnheter som Gigi Hadid eller Cara Delevigne (og det er forståelig), men faktum er at - nei! - jeg hadde ikke sett ut sånn som kvinne.

Tro det eller ei - jeg er faktisk skikkelig misfornøyd med det utseendet jeg hadde hatt som kvinne. Jeg ser ut som en ung, blubbete Banjo-Kari med piggsveis, sopp i underlivet og kronisk kameltå (hvorfor trekker jeg alltid buksa så høyt opp? Jeg lærer aldri).

Visste du at ... en gjennomsnittlig kvinne kan glede seg over 30 år med naturlig menstruasjon?

Men dette innlegget handler ikke om utseendet jeg har som fantasikvinne, men om 5 ting jeg alltid har i vesken (hvis jeg hadde vært kvinne)!

5. Vagitorier

Det er bare så typisk at jeg som kvinne har problemer med sopp i underlivet!

Det brenner, svir og klør ustanselig. Jeg får panikkangst bare av tanken på å forlate den koselige leiligheten min full av duftlys, blonder og pynteputer uten vagitoriene mine.

4. Sprettrumpebukse

Som kvinne er faktisk rompa mi nesten alltid å finne på listen over de 10 styggeste rompene i verden. Det hadde vært like sannsynlig å ende opp på lista over de 10 fineste rompene i verden, men nei, selvfølgelig skulle fantasiutseendet mitt ende opp i den andre enden av skalaen. SÅ SYKT UFLAKS!

Heldigvis finnes det sprettrumpebukser der ute. Jeg har alltid med en ekstra i vesken, for sikkerhets skyld:3

3. Silkekremen «Fresh Breasts»

Svette pupper er et kjempeproblem. Det fører til skikkelig mange flaue episoder som gutter aldri kommer til å forstå, men med denne kremen kan jeg alltid føle meg tørr og frisk - selv midt på sommeren når sola steiker som verst!

2. Tisseflasken GoGirl

Som gamer girl og aktiv kvinne har jeg aldri likt å sette meg ned for å tisse. Det trenger jeg ikke lenger med det fantastiske produktet GoGirl!

<3-bonus! Den er veldig praktisk hvis man har menstruasjon og har glemt bind eller tamponger:3

Og når vi snakker om mensen ...

1. Menskoppen «Monthly Cup»

En gjennomsnittlig kvinne kan glede seg over 30 år med naturlig menstruasjon. Det betyr at en kvinne kommer til å bruke over 12 000 tamponger eller bind i løpet av livet sitt! Til sammenligning trenger man bare å bytte ut menskoppen fire ganger i den samme perioden(!).

Menskoppen «Monthly Cup» får tre hjerter <3 <3 <3  av meg.

Superpraktisk!

#gardengamer #mensen #5tingiveska #veske #mens #menstruasjon #menskopp #monthlycup #gogirl

Garden Gaming-sesongen er i gang!

For nøyaktig to uker siden (ikke helt nøyaktig) innviet jeg og noen av kameratene mine årets sommer med Garden Gaming 2016 #1. Jeg tar en prat med meg selv for å forklare hva Garden Gaming er.

«Garden Gamer, du har utrolig mange fans der ute som lurer: Hva er Garden Gaming?»

Jeg ler litt og tar en slurk iskaldt agurkvann. Når jeg kjenner den vonde agurksmaken kommer jeg i dårlig humør.

«Vet dere virkelig ikke hva Garden Gaming er?» spør jeg hissig, fordi agurk gjør meg sint. «Det er jo så lett å vite hva Garden Gaming er!»

Jeg skjønner at jeg trenger noe som smaker godt, for at jeg skal bli glad igjen.

«Er du sikker på at du ikke har lyst på noe annet? Hva med appelsinskall? Jeg har hørt at du liker det så godt,» spør jeg meg selv.

Den løgnen kommer til å følge meg resten av livet, tenker jeg bittert. Hvorfor må jeg alltid tøffe meg sånn? (Les her.)

«Ja, takk,» svarer jeg. «Appelsinskall høres godt ut.»

Appelsinskall høres ikke godt ut. Det er bare gale folk som liker appelsinskall.

Etter at jeg har tatt noen biter av appelsinskallet kommer jeg heldigvis i bedre humør i gjen.

«Garden Gaming, ja! Nå skal du høre ...»


Det er viktig å kunne en del tøffe "Gang Signs" på Garden Gaming. Tommel opp-tegnet er kanskje det mest seriøse av dem alle. Det betyr noe sånn som "Mora di [sett inn noe skikkelig stygt, for eksempel: "er tjukk i hue"]. Jeg gjør det fortsatt med tungt hjerte (som dere kanskje ser), men Kim, den største psykopaten av oss, smiler og ler.

Garden Gaming handler om å ta med seg pc-ene, konsollene, tv-ene og alt man trenger utendørs, for å spille med gode venner i frisk luft og solskinn.

Hva spiser man på et ekte Garden Gaming-arrangement?

I tråd med at man skal føle seg frisk og sunn mens man spiller, er hovedmaten sushi.

Husk spisepinner!

Må man ha på seg noe spesielt hvis man skal på Garden Gaming?

Ja, faktisk. Det aller mest behagelige gamingplagget som finnes er et lett, luftig og langt skjørt med strikk i livet. På ekte Garden Gaming bruker folk av alle kjønn skjørt. Prøv det. Det er digg.

Jeg har lenge vurdert å skaffe meg en gamingkjortel. Det blir spennende å se om det blir lovlig i framtiden.

Høydepunkter fra Garden Gaming 2016 #1


Something for the ladies! (Pers føtter er faktisk enda lekrere i virkeligheten!)

Per er god i Age of Empires II, VELDIG god. Han var blandt annet med på å balansere HD-utgaven av spillet.

Full av selvtillit utfordret han meg til en duell, hvor han bare hadde lov til å spille med føttene sine.

Per vant.

Kampen ble streamet på Twitch, og vi hadde da faktisk noen seere - noen veldig forvirrede seere.


Når solen forsvinner ser man skjermene bedre. Kim går bananas med tommel opp-tegnene. Mannen er syk!

Et av høydepunktene med Garden Gaming er hvor utrolig vel man føler seg. Selv etter å ha spilt i timesvis føler man seg som en helsegud. Kroppen har hele tiden sugd til seg sol, og renner over av deilige D-vitaminer og lungene er fulle av frisk luft.

Det er ingen tvil om at det hjelper på konsentrasjonen. Og så ser vi alle superfriske ut, selv om vi har spilt PC i dagesvis:)

Takk til min kjære venn Fedno, Kim, for fantastiske bilder.

Jeg gleder meg til Garden Gaming 2016 #2.

#gaming #spill #spilling #pcgaming #pc #heroes #ageofempires #aoe #appelsin #sommer #vann #sushi #spisepinner #skjørt

Zelda: Breath of the Wild - Gjett hvem som er tilbake!

Vi er nå midt inne i gamernes desidert største høytid: E3.

Tidligere i dag viste Nintendo fram The Legend of Zelda: Breath of the Wild.

Ikke bare fikk vi se en helt ny trailer, men vi fikk også være med da Bill Trinen spilte med hele verden som publikum. Mens Bill holdt i kontrollen, pratet spillets produsent, Eiji Aonuma, om spillet, og kommenterte det vi så på skjermen.

Det var vidunderlig.


Breath of the Wild ser vidunderlig ut - skjermbilder som dette yter VIRKELIG ikke spillet rettferdighet.

Det som kanskje er mest spennende, er hvordan Breath of the Wild bryter med mange av konvensjonene som har plaget Zelda-fans det siste tiåret. Breath of the Wild følger trenden vi så i A Link Between Worlds, hvor spilleren tilbys en åpen verden fra starten av.

Og denne gangen er ikke verdenen bare åpen - den er massiv.

Tilbake til begynnelsen

Hvilket av Zelda-spillene opp igjennom tidene var det mest åpne?

Mange vil kanskje svare A Link Between Worlds - spilleren kunne tross alt gå hvor han ville, og løse de forskjellige labyrintene i den rekkefølgen han ønsket. Men går vi lenger tilbake, til det aller første spillet, ser vi at det også var eksepsjonelt åpent.

For å illustrere: Jeg husker godt at jeg som liten gutt og barneskoleelev spilte Zelda, og forvillet meg inn i den andre labyrinten før den første.


Det virker som man kan klatre på alle vertikale flater i spillet. Vi har ALDRI sett noe lignende.

Det er ingen tvil om at The Legend of Zelda er en av de viktigste inspirasjonskildene til det nyeste spillet. Bare se på bildet øverst i artikkelen. Hvem hadde trodd at vi nok en gang skulle møte den gamle mannen med det svære, hvite skjegget, som ga Link sverdet helt i starten av det første spillet?

Det første møtet i Zelda-historien

Denne scenen er kjent for mange.

Den første personen du møter i The Legend of Zelda er denne, ikke navngitte mannen, med stort hvitt skjegg og rød drakt. Han gir Link sverdet og forsvinner.

La oss ta en titt på scenen fra det første møtet i The Legend of Zelda: Breath of the Wild en gang til:

Hvilke likheter legger vi merke til?

  1. En gammel mann med nøyaktig det samme skjegget som han i The Legend of Zelda
  2. Begge har tent bål
  3. Begge sitter i skyggen av en klippe

Fantastisk Nintendo!

Nå som serien får en ny start - det  hersker det ingen tvil om når man ser hvordan det nye spillet er bygd opp - var dette den perfekte måten og gjøre det på.

Jeg har ikke gledet meg så mye til et nytt Zelda-spill siden Ocarina of Time - og det er ca. 20 år siden.

#e3 #nintendo #zelda #thelegendofzelda #breathofthewild #link

Anmeldelse: Artificial Defense

Indie-utvikler Thiemo Bolder i One Man Games prøver å skape en ny sjanger med spillet Artificial Defense ved å blande sammen elementer fra tower defense-, orbital shooter- (hva slags sjanger?) og RTS-spill. Det høres like bra ut som sushi, soyasaus og wasabi, men er det det?

Plattform: PC/Surface
Sjanger: Tower Defense/Orbital Shooter/RTS
Utg. dato: 30.05.2016

Jeg mottok spillet gratis fra utgiver.

Å blande elementer som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre er både populært og effektivt. Hvorfor ikke blande plattformingen i Super Mario med tallknusingen i et av Paradox' store strategispill? Eller hesteoppdrett og kabal? Sistnevnte viste seg merkelig nok å være veldig artig i Pocket Card Jockey fra Game Freak, gjengen bak Pokemon, men den slags er dessverre en sjeldenhet. Alt for mange spillutviklere har gått i fella når de prøver å være nyskapende - det som i starten hørtes både smart og forfriskende ut ender ofte opp som et kaotisk, uspillbart rot.

Nå er riktignok ikke sammenblandingen i Artificial Defense så kreativ at man skulle tro det er noen reell fare for flopp basert utelukkende på det, men man vet aldri.

Uforståelig engelsk


Hva dette har med å lære spillet å gjøre vet jeg ikke. Og det var heller ikke morsomt.

Mitt første møte med spillet var mildt sagt uinspirerende og forvirrende.

Som vanlig i nye spill startet jeg med opplæringen, og etter å ha spilt noen timer kan jeg rapportere at dette er spillets aller dårligste side.

Thiemo Bolder hadde trengt noen ekstra år med engelskundervisning, og er en langt bedre programmerer enn skribent. Han prøver å være morsom, men jeg ble bare forvirret og endte opp med å lese det samme flere ganger for å skjønne hva han mente.

Heldigvis blir det litt bedre.

Brannmurer og honningkrukker


Det lille hvite kvadratet med den hvite rammen rundt er et produksjonstårn. Ikke særlig spennende.

Som nevnt er Artificial Defense en blanding av tre sjangre: tower defense, orbital shooter og RTS.

Alle liker tower defense, selv de som aldri har spilt før synes det er moro første gang de prøver. Det er noe merkelig tilfredsstillende over å se at tårnene man har satt opp skyter alt som nærmer seg i fillebiter.

Jeg har på ingen måte kjennskap til orbital shooter-sjangeren utover det jeg har lært i dette spillet (et søk på Steam og Google gjorde meg ikke klokere, det virker ikke som om det er et mye brukt sjangernavn), men sitter igjen med noe av den samme tilfredsstillende følelsen som tower defense-sjangeren byr på: Det er unektelig herlig å være vitne til at den kometen man nettopp har siktet inn mot jorden (i dette tilfellet et virtuelt software/hardware-landskap) begynner å dale for å slå ned i en saftig gruppe onde datavirus noen sekunder senere.

Alt dette er vel og bra og byr på en viss form for moro, dog nokså begrenset. En av grunnene er at det bare finnes tre forskjellige tårn:

  1. tårn med lang rekkevidde
  2. AOE-tårn med kort rekkevidde
  3. produskjonstårn

​Den andre grunnen er at det er sterkt begrenset hvor man har lov til å plassere tårnene.

RTS-delen, eller Conquer-delen, er imidlertid noe mer interessant. Man kan bruke RAM (spillets valuta) på å sende ICM-er ut fra operativsystemet for å overta brannmurer og diverse andre områder for å dra nytte av de unike effektene de byr på. Ettersom prisen øker for hver gang man erobrer noe er det ganske spennende å tenke ut hva man bør ta over først osv.

Oppgraderinger

Spillet byr på en rekke oppgraderinger som du kan kjøpe mellom oppdragene. Alt kan oppgraderes - de forskjellige våpnene kan bli raskere, kraftigere og fyre av flere prosjektiler, tårnene kan få oppgradert rekkevidden og ildkraften sin, du kan oppgradere hardware-en i PC-en slik at du får mer liv og flere ICM-er sånn at du kan erobre nye områder mer effektivt.

Artig lyd

Musikken i spillet er grei nok og passer godt til gameplayet og grafikken, men jeg synes den bommer litt på Bugland-brettet hvor en stemme plutselig synger "Only dirty, sexy money". Det passer bedre i låter der afroamerikanske pratesangartister synger om tøffe ting som diamanter og kredittkort.

Lydeffektene er sjarmerende retro - helt ok.

Alt i alt er lydbildet i spillet et av høydepunktene.

Konklusjon

Artificial Defense er den slags spill jeg virkelig ønsker å ha det gøy med - kanskje mest av alt fordi hele spillet er laget av en ildsjel med åpenbar kjærlighet til det han driver med. Og for all del - det er noe her som funker. Men med tanke på alle alternativene som finnes der ute kan jeg ikke se hvorfor noen skulle velge Artificial Defense. Conquer-delen er riktignok til en viss grad nyskapende og spennende, og jeg har ikke kommet over noen feil eller funksjoner som ikke virker som de skal (bortsett fra at jeg ikke kan skru av og på musikken), men det er ikke nok til å skille spillet fra den grå massen.

Artificial Defense er helt greit, småmorsomt til tider, men ikke en eneste gang følte jeg at jeg hadde det skikkelig gøy.

Finn noe annet.

#anmeldelse #review #spillmagasinetreview #spmg #artificialdefence #towerdefense #orbitalshooter #rts #onemangames #thiemobolder

Garden Gamer tar bilde av ... og så ... NEI, BARE LES!

Torsdag er fridagen min midt i uken.

Da jeg la meg i går bestemte jeg meg for at jeg skulle bruke formiddagen på å blogge, men jeg hadde ikke bestemt meg for hva jeg skulle skrive om. Noen ideer surret selvfølgelig rundt i hodet mitt da jeg sovnet, men da jeg våknet på morgenen i dag viste ingen av dem seg å være gode nok til å utløse dagens skriveøkt. For å bli inspirert tok jeg derfor på meg skoene jeg låner av pappa (jeg skal kjøpe nye i neste uke!), og kjørte opp til baneheia.

Tro meg - det var mer enn nok.


Det er koselig på 3. stampe.

Jeg har tilbrakt mange 100 timer i Baneheia og jeg elsker stedet, men navnet har en bismak på grunn av barnedrapene fra starten av årtusenet vårt. Jeg regner med at jeg ikke er den eneste som føler det sånn.

Etter å ha ruslet langs 3. stampe en liten stund, finner jeg en steinlagt sti som leder meg vekk fra vannene og inn skogen. På dette tidspunktet har jeg ikke sett eller tenkt noe jeg kan skrive om enda, så jeg rusler bare videre. Jeg kjenner på sola, lytter til tinnitusen min og prøver å være oppmerksom på alt rundt meg.

Plutselig hører jeg summingen av fluevinger som leder meg til å se ned på en fersk hundebæsj. Når jeg nærmer meg rømmer fluene fra bæsjen, som om jeg var et monster.

Det er ikke godt å føle seg mindre ønsket enn en bæsj.

Og så skjer det noe: Jeg begynner å lure på hvorfor fluer er så glad i bæsj. Det er jo teit, at man skulle tro fluene bare var 5 år!


Jeg har sensurert bildet fordi bæsj er utrolig ekkelt.

Jeg forstår at jeg endelig har funnet noe jeg kan skrive om, så jeg tar fram mobilen min for å ta bilder av hundebæsjen. Mens jeg kneler over bæsjen for å få rett fokus håper jeg av hele mitt hjerte at det ikke kommer noen akkurat da.

Men selvfølgelig kommer det noen: en pen jente jeg har møtt før på bussen når hun jobbet som Securitas-vakt (les om det her.)

Vi får øyekontakt og jeg føler at situasjonen er for ille til at jeg at jeg kan la henne passere uten å si noe. Når hun kommer nærme nok sier jeg derfor det første jeg kommer på:

"Jeg bare forsker på bæsj, skjønner du ... så vi trenger noen bilder."

Hun stanser.

"Forsker du på bæsj?" spør hun litt nølende.

"Ja, jeg er en ... en bæsjeforsker," svarer jeg mens jeg begynner å svette på ryggen.

"Du er en ... bæsjeforsker?"

"Ja. Eller fecesforsker som vi kalte oss før, men det var så få som visste hva feces var at vi til slutt bestemte oss for bare å kalle oss bæsjeforskere."

Jeg reiser meg og føler av en eller annen grunn at jeg må forklare meg ytterligere:

"Det er akkurat det samme som med flatulens. Det er det fine navnet på promp. Det er veldig få som vet hva flatulens er."

Jenta står der uttrykksløst mens jeg forklarer.

"Javel." Hun tar en ganske lang pause. "Hvor holder dere til da?"

"På UiA," svarer jeg kjapt.

"På UiA? Hvor på UiA, da?" spør hun. Hun senker skuldrene litt, antageligvis fordi vi snakker om noe annet.

"Vi holder til på ... jeg har kontor på ... avdelingen for avføring," svarer jeg.

"Avdelingen for avføring?"

"Ja. La oss ikke snakke mer om det."

Hun smiler. Det er et nydelig smil. Det blonde håret hennes blinker som klare krystaller i sollys, rundt engleansiktet hennes.

"Kan jeg få ta et bilde av deg?" spør jeg. "Jeg har jo kameraet i hånden allerede, og du står så fint til i solen."

Hun ler en søt latter.

"Hvorfor ikke?" spør hun og poserer.

Plutselig blir jeg redd for at jeg har vært for frampå - jeg vil jo ikke at hun skal tro at jeg er desperat etter å bli kjent med henne.

"Jeg mener ... jeg er jo mest interessert i bæsj. Så jeg mente egentlig å ta et bilde av deg sammen med bæsjen."

"Vil da ha et bilde av meg og bæsjen?", spør hun. "Nei, det vil jeg ikke."

Hun slutter å smile og går.

"Ha det bra," sier hun i det hun passerer meg.

Jeg ser etter henne når hun forlater meg og til slutt forsvinner bak noen trær.

Hva tenkte jeg på!?

"Et bilde av deg og bæsjen!"

#gardengamer #baneheia #kristiansand #uia

Garden Gamer ser Skam

Som blogger føler jeg at det er min plikt å se Skam.

Dette er tankene og spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha sett episode 1.

1. HVA I ALLE DAGER HAR SKJEDD MELLOM EVA OG INGRID?

Eva savner Ingrid!

2. BITCH?

Den nye venninna er alltid den verste.

3. Jonas, du som er så smart, bruk ordene dine!

Fy, ass! Jeg er lei av gutter som tror man kan kysse bort alle problemene!

4. Ikke stol på Jonas!!!

Hvor var du, egentlig? Det er  typisk om du var hos Sara og hjalp henne med løsvippene.

5. ...

De i scenegruppa er veldig ... levende.

Jeg tror ikke det er stedet for deg, Eva.

6. Dr. Phil, smartest shit, ever.

Smartest. Shit. Ever.

7. Je veux te voir

Så bra at du tok mot til deg for å gå på revyfesten for å treffe Ingrid, men du trenger egentlig ikke Dr. Phil og alkohol for å gjøre det.

Stol på deg selv ^_^

8.Shit! Flaks at du oppdaget det!

Tenk om du hadde gått sånn hele kvelden!

9. Ingrid trenger mer tid

«Jeg ville droppet den eyelineren om jeg var deg. Du ser ut som en slut.»

(TIX / The Pøssy Project er forresten skikkelig classy!)

10. Deg har jeg sett bilde av i avisen

Kult å høre Closer (Lemaitre) igjen!

11. Chris er en jente!

Awkward!

Trist at Eva bare ville hjem rett etterpå. Håper ikke hun følte seg dum for at hun fant feil Chris!

#gardengamer #blogg #skam #nrk #tvserie #serier #tv

10 Super Nintendo-spill du ikke visste at du savnet

Det var mange av oss som hadde Super Nintendo da vi var små barn som gikk på barneskolen og gledet oss hele uka til lørdagsgodteri. I dag driver vi med vidt forskjellige ting og mange har sluttet å spille. Jeg er ikke en av dem!

Her kommer en liste over 10 av de mest solgte Super Nintendo-spillene i Europa. Og alle var bra! (I hvert fall på den tiden.)

10. Super Metroid

Super Metroid ...

Hvor skal man begynne? Dette er et av de spillene som holder seg utrolig godt. Jeg spilte gjennom det på nytt for et år siden og det var en god opplevelse. Kontrollen sitter fortsatt, grafikken fungerer selv om det er en 16-bits konsoll, lydeffektene og musikken er for lengst klassisk.

Til tross for tekniske begrensninger overbringer Super Metroid fortsatt følelsen av at spilleren er helt alene og må klare seg selv. Selv om spillet er nummer ti på listen er det en av mine absolutte favoritter fra snes-tiden.

Noen som husker musikken i Brinstar-jungelen?

9. Aladdin

Aladdin er ikke på favorittlisten min, men det blir av mange sett på som det beste Disney-spillet på konsollen. Det er i hvert fall det som solgte best i Europa!

Da jeg prøvde det på nytt mens jeg lagde denne listen, forstod jeg godt hva folk likte med spillet. Det byr på ganske flotte animasjoner og interesante måter å påvirke fiender og miljøet på, men det holder seg ikke godt i det hele tatt. Kontrollen er altfor preget av animasjonene (Prince of Persia-style) og spillet flyter ikke særlig godt.

Kos deg med minnene, men ikke prøv Aladdin igjen!

8. Secret of Mana

Secret of Mana var et av de første spillene fra Squaresoft som kom til Europa. Mange diskuterte hvilket spill som var best - Secret of Mana eller The Legend of Zelda: A Link to the Past. På den tiden var jeg en av dem som likte Secret of Mana best, men da jeg spilte gjennom det for fire, fem år siden oppdaget jeg at Secret of Mana ikke lenger er så godt som jeg husker.

En ting jeg oppdaget da jeg spilte gjennom spillet som voksen, var hvor utrolig dårlig spillet er oversatt til engelsk. Da jeg var liten antok jeg at det var de manglende språkkunskapene mine som var årsaken til at jeg ikke forstod alt, men nå ser jeg at teksten i dette spillet ikke holder mål i det hele tatt. På mange måter lurer jeg fortsatt på hva spillet handler om.

Secret of Mana var et kjempebra spill da det kom, og et av Europas første møter med spillselskapet som står bak Final Fantasy.

7. F-Zero

Jeg husker utrolig godt hvor frustrert jeg følte meg da Wipeout kom til Playstation i 1995, og alle snakket som om svevespill var noe helt nytt. Som 14-åring gikk jeg rundt med en konstant trang til å fortelle eldre gamere (mange av dem som spilte Playstation var i 20-åra på den tiden) at Nintendo var først ute med F-Zero.

Dette temaet, sammen med påstanden at Lara Croft var spillverdenens første virkelige heltinne (VI HADDE FAKTISK HATT SAMUS ARAN FRA METROID I OMTRENT 10 ÅR!), var blant dem som plaget meg mest når jeg vokste opp. (Ja, jeg vet. Jeg hadde en brutal oppvekst.)

Da F-Zero var nytt følte jeg det var et superraskt spill med fantastisk grafikk. Prøver man det i dag føler man ikke det samme. Mode 7 er ikke like kult som det en gang var.

6. Super Mario World 2 - Yoshi's Island

Super Mario World 2 er plattformaction på sitt beste fra Nintendo!

Jeg elsket grafikken, musikken, banedesignet, å prøve og komme igjennom alle banene med 30 poeng og finne alle hemmelighetene for å låse opp de skjulte nivåene. Super Mario World 2 holder seg fantastisk den dag i dag, og bør være obligatorisk øvelse i 2D-plattformingspilling for nye gamere. Nok et superbra spill fra Nintendo!

I 2010 lagde det svenske bandet Dunderpatrullen for det meste bitpop/chiptune-musikk. En av låtene de slapp det året het Touch Fuzzy, Get Dizzy og er en åpenbar referanse til nivå 1-7.

Touch Fuzzy, Get Dizzy er forresten utrolig bra. Ikke hørt den, eller lenge siden sist?

Her er den ^_^ (Det var for øvrig dødsmye bra bitpop på «Analoga Steroider»)

5. The Legend of Zelda - A Link to the Past

Topp 5, og nå er vi virkelig i klassikerland!

A Linkt to the Past er av mange ansett som det beste Zelda-spillet noen sinne. Som mange av Nintendos viktigste titler holder det seg fortsatt utrolig godt, men om det er det beste Zelda-spillet er jeg usikker på. Jeg tror det er mye nostalgi som bidrar til den oppfatningen.

Uansett er det ingen tvil om at det er et av de viktigste spillene som kom ut på Super Nintendo. Mange gamere fikk et gledelig gjensyn med denne Zelda-verdenen i 2013, da Nintendo ga ut The Legend of Zelda: A Link Between Worlds. Det var uten tvil mange mannfolk i 30-åra som felte en tåra da de startet opp det spillet for første gang.

A Link to the Past tåler absolutt en gjennomspilling i 2016.

4. Street Fighter II

Det var en stor greie når Street Fighter II kom ut på Super Nintendo. Den evige diskusjonen om spillvold blusset naturligvis opp i media, og mange synes det var forferdelig at et spill som dette fant veien fra arkadehaller og inn i folks stuer. Det høres antageligvis latterlig ut for de som vokser opp i dag at Street Figher II var så omdiskutert, men sånn var det på 90-tallet!

Jeg likte selvfølgelig Chun-Li best, og har noen ganske levende minner fra animen O_O

Personlig har jeg aldri vært glad i slåssespill, så når jeg prøver meg er det bare totes adorbs.

3. Super Mario Kart



Super Mario Kart er en serie som i dag er i sin beste alder, men det var på Super Nintendo den så dagens lys. Mens jeg og kameratene prøvde å sprekke ballongene til hverandre i Battle Mode, diskuterte vi hva som var best - F-Zero eller Super Mario Kart. Vi ble vel enige om at Super Mario Kart var det gøyeste, mens F-Zero var det kjappeste.

Minnene fra Super Mario Kart i split-screen, lørdagsgodt og de første forsøkene på døgning sitter fortsatt:)

2. Donkey Kong Country

Donkey Kong Country var det overlegent peneste spillet jeg noen gang hadde sett da det kom ut på Super Nintendo. Utrolig nok var det ikke bare pent, men det var også morsomt!

Donkey Kong Country hadde hakket mer fokus på action, hurtighet og timing enn Super Mario, noe som gjorde at de to seriene aldri konkurrerte med hverandre. Isteden har de to alltid levd fredelig, side om side. Det gjør de fortsatt.

Donkey Kong Country ble utviklet av Rare, spillselskapet som senere skulle gi ut en rekke klassikere på Nintendo 64 (Goldeneye, anyone?).

Jeg husker utrolig godt hvordan jeg elsket musikken i Fear Factory, og hadde musikken fra den siste bossfight-en, Gang-Plank-Galleon, på hjernen.

1. Super Mario World



Super Mario World er spillet alle hadde!

For første gang besøkte vi P-palasser og stjerneverdenen, red på Yoshier, og fløy i sikksakkmønster med den gule kappa.

Jeg husker veldig godt at jeg var skuffet over at det ikke fantes mange drakter, sånn som i Super Mario Bros. 3, men det gjorde egentlig ingenting. Prøver man de to spillene i dag er det ikke tvil om hvem av dem som er best - det er Super Mario World.

Super Nintendo-tiden er for meg starten på den perioden da spillene virkelig begynte å bli bra: før den tid var det veldig mye prøving og feiling. Spillene er selvsagt bedre i dag, men noen fra den tiden holder fortsatt mål.

Det er imponerende hvor mange av Nintendos egne spill som faller i den kategorien.

#spill #gaming #spmg #spillmagasinet #snes #supernintendo #nintendo #smw #supermario #dkc #donkeykongcountry #zelda #alinktothepast #streetfighter #capcom #metroid #supermetroid #supermariokart #smk #disney #aladdin #bitpop #chiptune

Alt vi vet om GT Sport

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Torsdag 19. mai avduket Sony og Polyphony Digital det nyeste spillet i Gran Turismo-serien: GT Sport.

Vi kunne da opplyse at GT Sport ikke er en prolog eller et sidespill, men helt nytt spill i hovedserien.

Hvilke funksjoner og moduser fikk vi kjennskap til?

  • Arcade Mode
  • Campaign Mode
  • Sport Mode
  • 137 ekte og originale biler (alle med ekte interiør)
  • 19 forskjellige baner og 27 løyper
  • GT Sport Live
  • Livery Editor
  • Museum
  • Brand Central
  • Scapes
  • Ny fysikkmotor
  • Skade på bilene?

Campaign Mode


Tokyo Expressway i GT Sport.

Campaign Mode er GT Sports offline-modus.

Her har man tilgang til

  • Beginner's School
  • Circuit Experience
  • Mission Challenge
  • Racing Etiquette

I Beginner's School får man opplæring i basisferdigheter som bremsing og svinging. Man går stegene fra vanlig kjøring til racing, og fra racing til drifting.

I Circuit Experience lærer man seg å mestre de forskjellige banene. Hver bane kommer med et kommentarspor som forklarer hvordan man bør kjøre for å oppnå de beste tidene og Time Trial.

I Mission Challenge har spillerne tilgang til over 130 forskjellige utfordringer som er utformet med tanke på at spillerne skal gjennomgå en naturlig progresjon på veien mot å bli en dyktig sjåfør.

I Racing Etiquette lærer spillerne seg hvordan man oppfører seg når man er en profesjonell racingsjåfør. Programmet inneholder 10 leksjoner i form av øvelser og videoer.



Sport Mode



Sport Mode er den modusen spillet er oppkalt etter.

I denne online-modusen deles de forskjellige spillerne inn i klasser basert på alder og geografisk tilhørlighet. Polyphony Digital er opptatt av at alle skal ha en rettferdig sjanse til å bli best i sine grupper og har lagt mye arbeid ned klasseinndelingssystemet sitt. Hver måned skal det kåres vinnere og deles ut premier.

I Sport Mode finner man også to FIA-godkjente turneringer: Nations Cup, hvor spillere fra hele verden representerer landet de bor i, og Manufacturer's Cup hvor spillere kan kjøre for favorittprodusentene sine.

Vinnerne kommer til å få utdelt heder og ære sammen med de ekte motorsportutøverne på FIA's årlige seiersseremoni.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Det var under møtet med pressen etter presentasjonen Kazunori Yamauchi (til venstre) bekreftet at GT Sport er en ny full utgivelse i hovedserien.

Det er for øvrig mye spennende som kan bli sagt om partnerskapet mellom Polyphony Digital og FIA (merk at det er partnerskap og ikke et sponsorforhold), men det tar vi i en annen artikkel.

For å lese hvilke inntrykk jeg satt igjen med etter å ha vært tilstede på pressekonferansen og prøvd spillet selv, kan du klikke på denne linken.

Innsatsen Polyphony Digital og FIA har gjort for at GT Sport skal være det største innen sin sjanger i e-sport er gedigen. Her skal turneringer og konkurranser sendes live i et tv-lignende format med kommentatorer og analyser og alt annet man forventer av e-sport.

Livery Editor

I Livery Editor kan man dekorere bilen som man selv vil.

Museum

I Museum kan man se bilsporthistorien side om side med andre verdensbegivenheter. Eksempelet som dukket opp under pressekonferansen var hentet fra 1893, da verdens første masseproduserte bil på fire hjul, Benz Victoria, kom på markedet. GT Sport lærte oss at det var det samme året Edvard Munch malte "Skrik".

Brand Central

Brand Central er spillets butikk. Ifølge Kazunori Yamauchi skal det være den mest spennende butikken i Gran Turismo noensinne. Her skal man ha følelsen av at man oppdager nye ting i hele tingen. Nesten alt vedrørende Brand Central holdes fremdeles hemmelig. Vi håper på en demonstrasjon under årets E3.

Scapes

Scapes er spillets fotomodus, og det er et ekstremt imponerende verktøy.

Les om Scapes og mine inntrykk etter å ha vært tilstede på pressekonferansen ved å klikke på denne linken.

Skade på bilene

Under møtet med pressen fortalte Kazunori Yamauchi at de jobbet med et skadesystem. For han var det så selvsagt at han ikke følte det var noe poeng i å nevne det under selve avdukingen.

Jeg ser at noen nettsteder rapporterer at et skadesystem allerede er i spillet, men at det var deaktivert under presentasjonen. Dette er informasjon som ikke kom fram under utspørringen jeg var tilstede på, så jeg kan ikke bekrefte at det stemmer. Men med tanke på spillets fokus på realisme og godkjente FIA-mesterskap gir det absolutt mening: Å unngå å skade bilen sin er en av de viktigste motivasjonsfaktorene for å kjøre pent og ordentlig.

Hvis det er slik at fysisk skade på bilene faktisk allerede er i spillet, får vi forhåpentligvis se det på årets E3.

GT Sport lanseres i Europa 16. november.

#gaming #spill #gt #granturismo #granturismo7 #gtsport #granturismosport #playstation #ps4 #sony #polyphonydigital #bil

Gran Turismo Sport kommer i november

I dag avduket Sony og Polyphony Digital det nyeste spillet i sin legendariske bilspillserie, og du trenger ikke være redd ? GT Sport er ikke en prolog eller en smakebit på noe som kommer senere. Det er ekte vare, og kommer i butikkhyllene allerede 16. november!

Spillskaperen Kazunori Yamauchi legger ikke skjul på at GT Sport har et sterkt fokus på online-spilling. Hver uke kommer det til og arrangeres to forskjellige offisielle turneringstyper, deriblant en nasjonsliga hvor hvem som helst kan deta og represente landet de bor i. Gjør du det bra kan du komme hele veien til finalen i verdensmesterskapet som skal avholdes hvert år. I en annen type konkurranse som går parallelt kan du representere yndlingsmerket ditt.

Vi som var tilstede på The Copper Box i London fikk være vitne til den første konkurransen i henholdsvis nasjons- og merkeligaen. Jeg ble spesielt engasjert i finalen i merkeligaen som gikk på Nurburgring Nordschleife. Spillet fikk virkelig vist seg fra sin beste side - det så pent ut og fartsfølelsen var vidunderlig.

Noe av kritikken som rammet de forrige spillene i serien var at mange av bilmodellene ikke var oppdatert fra forrige generesjon. Det er ikke tilfellet med GT Sport. Når spillet lanseres i november kommer det til å  ha137 forskjellige biler, som alle er bygd fra bunnen av for å utnytte kraften i PS4.

Nå er det faktisk er bilene som ser best ut, mens enkelte av banene trenger fortsatt litt arbeid, for eksempel rutene i Tokyo, som så flate og livløse ut, mens andre baner, som Nurburgring, var lekre.

Når Kazunori Yamauchi ble spurt om hva som var målet for grafikken svarte han klart og tydelig: "1080p, 60 fps". Han erkjente at den utgaven vi fikk se i dag ikke var helt der enda, men problemene kom til å være løst før det kommer ut.

Entusiasme

Selv om det er et stort fokus på online-spilling, er GT Sport fult av innhold for de som vil spille alene. Kazunori sa faktisk at dette er det Gran Turismo-spillet som inneholder flest nyvinninger siden Gran Turismo 1.

Han fortalte også om hvor vanskelig han syntes det var å utvikle for PS3. Kjennere er stort sett enige om at de svakeste titlene i serien var de som kom ut på nettopp den konsollen. Når han skryter PS4 opp i skyene, og forteller at han ikke har hatt det så gøy med å lage spill siden det første Gran Turismo, skulle man tro at entusiasmen på en eller annen måte gir seg utslag i det ferdige produktet.

Oppdagelser

Vi hadde ikke mulighet til å prøve alle deler av spillet, men vi ble presentert for de forskjellige modusene. Brand Central er spillets butikk, og denne gangen ønsket utviklerne å gå tilbake til den originale ideen om at den skulle være et sted der du gjorde oppdagelser. Vi fikk ikke mye informasjon annet enn at det skulle være et virkelig spennende sted hvor du kunne finjustere bilen på enhver tenkelig måte.

Scapes

Det er mange som liker å ta bilder av bilene sine.

Med den nye funksjonen Scapes når mulighetene for fotografering nye høyder. GT Sport kommer med 1000 forskjellige scener, eller Scapes, hvor man kan plassere bilene sine for å ta bilde av dem. Det unike er at hvert Scape inneholder komplett informasjon om lys og rom. Mulighetene for hva du kunne få til med dette verktøyet var virkelig imponerende.

Det jeg sitter igjen med som det aller mest spennende, var Kazunori Yamauchis entusiasme og gremmelse. Han var åpenbart frustrert over PS3, men han elsker PS4. De svakeste titlene kom når han var frustrert. Men nå sa han gang på gang at han ikke hadde hatt det så gøy med spillutvikling siden det hele begynte med Gran Turismo 1.

Hva som blir resultatet av den entusiasmen skal det bli spennene å finne ut av.

Om ikke lenge får vi vite mer. E3 er rett rundt hjørnet.

#spmg #spillmagasinet #sony #playstation #granturismosport #granturismo #gt #polyphonydigital #spill #gaming #ps4

Anmeldelse: Yo-Kai Watch - Det er dette kidsa kommer til å spille i sommer!

Yo-Kai Watch er et kulturelt fenomen i Japan, og en bestselgende spillserie på verdensbasis - så langt er svimlende 10 millioner eksemplarer solgt, og nå er det endelig vi europeere som står for tur!

Plattform: Nintendo 3DS
Sjanger: Open-World/JRPG
Utg. dato: 29.04.2016

Jeg har fått spillet gratis av Nintendo.

Yo-Kai Watch er utviklet av Level 5, spillskaperne bak høyt aktede spill som Dark Cloud, Professor Layton-serien og Ni No Kuni.

Ettersom et av hovedmålene i spillet er å samle over 200 forskjellige "Yo-Kai"-er for å bruke dem i kamp mot skurkene, er det naturlig å sammenligne spillet med Pokemon. Akkurat som Pokemon er det et fargerikt og sjarmerende univers fylt av minneverdige figurer, men der stopper likhetene.

Velkommen, Yo-Kai!

Før eventyret i Springdale begynner velger du om du vil være gutt eller jente. Det er sommerferie og vennegjengen er i full gang med å fange insekter til et prosjekt de skal bli ferdig med før skolen begynner.

Du er den eneste som henger litt etter, men dagen du endelige bestemmer deg for å gå opp til Mount Wildwood er det noe helt annet enn insekter du finner! Der treffer du nemlig Yo-Kai-en Whisper, som ligner på et helt vanlig lakenspøkelse. Han gir deg en Yo-Kai Watch du kan bruke for å oppdage, og bli venn med, Yo-Kaier som normalt sett er usynlig for mennesker.

I starten fokuseres det på små ting: Yo-Kai-en Dismarelda har flyttet inn i huset du bor i og får foreldrene dine til å krangle. Det blir din og Whisper's oppgave og finne ut av hvordan dere kan få henne ut av huset. Denne uskyldige konflikten ender med at du og Dismarelda blir venner, noe som skal vise seg og være en gjenganger: Du møter flere venner enn fiender, mens du spiller rollen som moderne barmhjertig samaritan.

Det er imidlertid ingen tvil om at det hviler en mørk skygge over Springdale - noe så mystisk og dunkelt at selv ikke Whisper vet hva det er snakk om.


I Japan skal visst Jibanyan være mer kjent enn Pikachu i visse aldersgrupper. Du skal være ganske hardhjertet for ikke å la deg sjarmere av bakgrunnshistorien hans! (Ja, jeg elsker Jibanyan.)

Åpen verden

Jeg var ikke forberedt på at Yo-Kai Watch var et typisk open-world-spill. Fra starten av kan man utforske Springdale på egenhånd, overalt finnes det sideoppdrag og folk du kan gjøre enklere, små tjenester for. Du kan jakte på insekter og fiske, finne skjulte passasjer og etterhvert også få deg sykkel, så du kan bevege deg fortere.

Det er Grand Theft Auto på en ikke-voldelig og barnevennlig måte!


Nate på sykkel i Springdales shopping-distrikt.

Jeg skal ikke legge skjul på at jeg storkoste meg når jeg utforsket nye steder på jakt etter Yo-Kaier jeg aldri hatt sett før. Men etter noen timer gikk det opp for meg at spillarealet ikke er feilfritt - det blir litt vel mye sykling fram og tilbake i kjente omgivelser.

Heldigvis skjer det noe i spillets hovedhistorie som fikser problemet.

Herlig kampsystem


Et av spillets minneverdige bosskamper - legg merke til danserne i bakgrunnen! (Her er man for øvrig ute på oppdrag for å finne en gammel manns lykketruser.)

Det finnes over 200 forskjellige Yo-Kai-er, fordelt på 8 stammer. Hver stamme har sine egne styrker. Charm-stammen har for eksempel høy SPEED, noe som betyr at de lett dukker unna fiendens angrep.

I tillegg har hver Yo-Kai fire forskjellige angrep:

  • Attack
  • Technique
  • Soultimate
  • Inspirit

Bortsett fra Soultimate-en velger de selv hvilke angrep de skal bruke. Det man derimot har kontroll over er hvilke seks Yo-Kai som skal brukes, hvilke fiender de skal angripe, hvordan Yo-Kai-ene plasseres og taktiske bytter mellom disse. Systemet er morsomt, hektisk og fullt av taktikk.

Barn kommer ikke til å ha problemer med å tilpasse seg systemet for de er åpne og nysgjerrige av natur, men for erfarne gamere som er vant til andre kampsystemer kan det virke både meningsløst og uoversiktlig. Til dere vil jeg si: systemet har fellestrekk med tower defense-sjangeren selv om det ikke finnes fiender som masjerer langs snirklete stier. Ta deg tid til å forstå det! Du kommer ikke til å angre.

Alle Yo-Kai har også sin egen personlighet - noen er tilbøyelig til å bruke Techniques, andre er tilbøyelige til å helbrede og noen til å forbedre sine allierte og så videre. Hvis en av Yo-Kai-ene dine ikke har den personligheten du ønsker er det bare å kjøpe opplæringsmateriell for å endre dem. Du har altså ekstremt god kontroll over kampene.

At man innimellom skulle ønske at kampene gikk fortere er det også tatt høyde for: Man kan doble hastigheten på kampene ved å trykke på 'X'-knappen.

Konklusjon

Etter å ha spilt ferdig spillets hovedhistorie og gjort noe av oppdragene som låses opp når man starter spillet etterpå sitter jeg fortsatt med følelsen at det er mye jeg vil prøve: Jeg vil trene opp andre kombinasjoner av Yo-Kai-er for å se hvordan det er å bruke dem i kamp, jeg ønsker å finne alle Yo-Kai-bossene jeg ser det er satt av plass til i Medalliumet mitt, jeg vil oppsøke stedene jeg fortsatt bare kan se, men ikke har tilgang til og jeg har godt over 150 forskjellige Yo-Kai-er igjen å bli venn med!

Dette er uten tvil et av de spillene man fort kan bruke over 100 timer på - selv om hovedhistorien bare varer rundt 20.

Historien i Yo-Kai Watch er en forfriskende og lattervekkende fortelling om hvordan det er å være barn, og en påminnelse om hvilke sjarmerende dramaer som utspiller seg i deres verden.

Og ikke minst er det et særdeles godt spill.

#spillmagasinetreview #gaming #spill #3ds #nintendo #nintendo3d2 #pokemon #yokaiwatch #yokai #level5 #jrpg #jibanyan #spmg #anmeldelse #anmeldelser #anmeldelse #jrp #openworld

Hamsterpappa

De som sier at det er mer jobb med en baby enn med to hamstre har nok aldri hatt hamstre!

Hallo! En baby er til og med samme art som foreldrene! En hamster er noe helt annet, så det sier seg selv at det er mye mer jobb å ta vare på en hamster.

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Så langt har jeg vært hamsterpappa i en uke og det er fortsatt en hel uke igjen! Det er litt av en jobb, men det skikkelig koselig også da:)

Jeg lurer på hva krabatene kommer til å finne på i den siste uka før jeg leverer dem tilbake til nevøen og niesen min!

Rampehamstre

x-default

Max og Alex er to skikkelige rampehamstre. De har snudd døgnet fullstendig på hodet. Nå sover de hele dagen og er våkne hele natta!

Jeg klarer dessverre ikke å være streng nok til å kjefte på dem for jeg synes de er så søte!

Tenk hvis de måtte gå på jobb og skole som vanlige mennesker? Da hadde de vært skikkelig på kjøret.

Jeg prøver å ikke tenke sånn for da får jeg dårlig samvittighet.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Det er ikke lett å holde det ryddig med to viltre hamstre i hus!

Det er litt synd at hamstre ikke kan prate for det blir fort en sånn pinlig stillhet mellom oss. Når det skjer begynner jeg å prate om masse rart og så ser bare hamsterne rart på meg!

FLAUT!!!

Lurer på hva de tenker egentlig!

#gardengamer #hamster #dyr #hamstre #kjæledyr #gnagere #baby #dyr #husdyr

Garden Gamer undersøker: Hvor godt er Nugatti på vaffel?

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Vaffel er godt. Nugatti er godt. Men hvor gode er de egentlige sammen?

Nugatti er smekkfullt av Omega 3, A-, B-, C- og D-vitaminer.

Det inneholder også viktige sporstoffer som jern, kalsium, jod og sink!

Man skulle kanskje tro at Nugatti på vaffel er noe av det beste som finnes, men jeg har oppdaget at verden er full av overraskelser og at ting ikke alltid er som man først trodde.

En gang trodde jeg for eksempel kyllinger var feige, men nyere forskning viser at voksne kyllinger ikke er redd for å forsvare kyllingbarna sine mot rovdyr. (Pwned alle dere som har sagt "kylling!" til noen. Dere har faktisk kalt dem modige! Hvem dreit seg ut nå?) 

Har du lyst på vafler med Nugatti må du skaffe deg to ting:

  1. Vafler
  2. Nugatti

Vafler kan mammaen din lage til deg (jeg vet ikke om det finnes andre måter å få tak i dem på) og Nugatti må du kjøpe i butikken.

Istedenfor å bestille Nugatti på internett anbefaler jeg at du tar deg turen til nærmeste matbutikk, for eksempel Kiwi Minipris. (Ja, det heter faktisk Kiwi Minipris - takk til den lille niesen min som gjorde meg oppmerksom på det!)

Jeg må si at Nugattivaffel var ganske skuffende. Både det som var godt med vaffel og det som var godt med Nugatti forsvant og man endte opp med en matrett som tok det verste fra to verdener.

Jeg tror jeg går tilbake til vaffel med jordbærsyltetøy!

Og husk: Det skrives ikke Nugattig!

#gardengamer #vaffel #nugatti #anmeldelse #anmeldelser #mat

Gladnyhet: Jeg kan dø i en trafikkulykke!

Doctor walking at the hospital corridor
Licensed from: Erdosain / yayimages.com

Jeg var på sykehuset her om dagen. Over lengre tid har jeg hatt noen blodprøver som viser leververdier som er høyere enn normalen, så det har vært viktig å finne ut av hva det er. Ettersom jeg har ulcerøs kolitt har legene lenge trodd at det er snakk om en relativt sjelden sykdom kalt PSC, eller primær skleroserende kolangitt.

Det er på ingen måte verdens ende, i hvert fall ikke med en gang, for det er en sykdom som utvikler seg langsomt. Det ender som regel allikevel med behov for levertransplantasjon, gjerne etter 10-15 år. I tillegg økes sjansen for en bestemt krefttype betraktelig. På grunn av det overvåkes jeg opp til to ganger i året for å se om alt er greit.

De siste resultatene av ultralydundersøkelsen var tvetydige - det er mulig jeg har en liten struktur i leveren som ikke skal være der.

I den forbindelse har jeg gjort noen undersøkelser omkring sykdommen, sjekket nettsteder for folk som lider av det samme og sånn. Til slutt oppdaget jeg noen "oppmuntrende" råd om hvorfor jeg ikke bør bekymre meg for å dø av sykdommen.

Nettstedet heter pscpartners.org og det siterer en lege som kan fortelle at "det er vanligere å dø med sykdommen, enn av sykdommen." Det er uten tvil gode nyheter. Men så fortsetter vi videre til en form for argumentasjon som er veldig morsom hvis man tar den ut av sin sammenheng (sånn som jeg skal gjøre nå).

Så her kommer de:

2 grunner til at vi med PSC ikke bør bekymre oss for å dø av sykdommen:

1 "En av våre medlemmer var veldig redd for å dø av av PSC, men døde av noe annet!"

2 "En av våre første medlemmer kjempet mot sykdommen natt og dag, men døde isteden av å bli påkjørt av en bil når han var ute og syklet!"

... ... ...

Injured cyclist lying on ground after a crash
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Så godt å høre at jeg kan dø i en trafikkulykke før sykdommen gjør slutt på meg!

Jeg lærte også at leversykdommer kan være nokså stigmatiserende: noen vanlige leversykdommer har visstnok sammenheng med livsstil og rusmisbruk. Det er ikke tilfellet med PSC - det er en auto-immun sykdom som ikke har noe med livsstil å gjøre. Det stemmer godt med meg, for jeg har aldri misbrukt rusmidler av noe slag. (Så nå vet dere det XD. Var jeg ikke ganske smooth?)

For å være litt alvorlig synes jeg selvfølgelig det er kjedelig å ha en sykdom som etter all sannsynlighet forkorter livet en del, men jeg har oppdaget noe merkelig: Da jeg først ble gjort oppmerksom på at jeg hadde PSC synes jeg ikke det gjorde så mye. Jeg var inne i en mørk periode i livet mitt og følte ærlig talt ikke det gjorde så mye å dø tidlig. I ettertid har jeg imidlertid gjort noen grep og kommet meg ut av en dødskjip situasjon og nå er jeg veldig glad i å leve. Dermed ble det plutselig litt kjipere å tenke på at jeg antageligvis ikke kan forvente å bli like gammel som kameratene mine.

At man kjenner på følelsen av at det er kjipt å dø for tidlig er altså en bra ting! Det betyr at man trives med det livet man har akkurat nå og vil at det skal vare:)

Uansett er det noe jeg ikke tenker for mye på.

Det er mye bedre å ta en dag om gangen og isteden håpe at jeg dør i en trafikkulykke :p

#sykdom #psc #primærskleroserendekolangitt #lever #kreft

Anmeldelse: Uncharted 4: A Thief's End

Uncharted 4: A Thief's End er en eventyrlig bra finale til spillserien som har vært med på å definere Sonys spillkonsoller det siste tiåret.

Plattform: PS4
Sjanger: Action
Utg. dato: 10.05.2016

Spillet ble gjort gratis tilgjengelig for meg av Sony.

Etter hendelsene i Uncharted 3 forlot Nathan Drake livet som skattejeger for å leve et tryggere og mer stabilt liv med Elena. En dag dukker hans antatt døde bror, Sam, opp og forteller at han er i livsfare hvis ikke han finner skatten de to lette etter for 15 år siden. Nate bestemmer seg for å bli med broren på sitt farligste eventyr noensinne.

Uncharted 4 er en svært personlig reise for Nathan. Det er ikke ønsket om å oppdage en ny skatt som er motivasjonen hans denne gangen, men hengivenheten til en bror han trodde han hadde mistet for lenge siden. Som unnskyldning for å bli borte noen uker sier han til Elena at han skal på en lovlig bergingsjobb i Malaysia med firmaet han jobber for. Mens han, Sam og Sully kjemper for livet må han opprettholde fasaden for kona si. Det er smertefullt og se på og gir narrativet en ekstra dimensjon.

Historien i Uncharted 4 er fullt på høyde med det beste som kommer fra Hollywood og ettersom man får tilbringe 20 timer med hovedpersonene istedenfor to, har karakterene all den tid de trenger for å utvikle seg naturlig. Det er dyktig utført og et utmerket eksempel på hvordan historiefortelling i spill for lengst har forlatt barnestadiet og nå kan tas fullstendig på alvor av spilleren.

Det vakreste du har sett


Jepp. Vakkert!

Da jeg løp i måneskinn over takene i kapittel 1 slo det meg hvor utrolig pent Uncharted 4 er.

Lyset og mørket ser ikke bare ekte ut, men har en enestående artistisk kvalitet. Scenene ser levende ut.

Jeg har aldri vært blant dem som synes grafikk er viktig, men i Uncharted 4 er den så god at den fikk meg til å assosiere det jeg så på skjermen med følelser jeg har fra ting jeg har sett i det virkelige liv, noe som gjorde hele opplevelsen ekstra virkelig.

Det var en merkelig erfaring som jeg fortsatt kjenner på noen dager etter å ha gjort meg ferdig med spillet.

Uncharted 4 er det peneste spillet jeg noen gang har spilt, PC inkludert.

Et nytt evolusjonsnivå i spillbarhet for sjangeren

Uncharted har alltid vært et spill for dem som vil ha en filmatisk actionfylt opplevelse og en spennende historie. Det er det fortsatt.

Du kommer uten tvil til å bli revet med når brødrene oppdager nye spor etter skatten til piraten Henry Avery. Jeg elsket at at forfatterne skrev røverne som hang ved siden av Jesus da han ble henrettet inn i historien.

Det er noe med bibelske referanser i settinger som dette som er utrolig spennende.


Oppfinnsom, men ikke for vanskelig gåteløsning.

Det punktet Uncharted 4 forbedrer mest er selve gameplayet. Det spiller selvfølgelig på elementer du kjenner fra før: traversering av tilsynelatende umulig terreng og cover-basert skyting hvor taktiske våpenvalg er avgjørende for om du overvinner fiendene eller ikke.

Men denne gangen har du fått et nytt leketøy som vil være med deg gjennom hele reisen: gripekroken! Nate kan svinge seg fra sted til sted og unnslippe døden på flere forskjellige vis en tidligere. Noen ganger følte jeg med som Link i Wind Waker når jeg skjøt fart gjennom luften og løsnet gripekroken i akkurat riktig øyeblikk for å lande på en plattform som i utgangspunktet så ut til å være alt for langt borte.

Man kan også kjøre bil, blant annet på Madagaskars røde sletter. Spesielt i dette kapittelet utnytter man den på en interessant rolle både for utforsking og å komme seg videre.


Nate dingler høyt over bakken for fjerde gang. Kontrollen når man beveger seg vertikalt sitter som støpt.

En godt skrevet bok inneholder aldri overflødige karakterer eller plotpoenger og det samme kan sies om gameplayelementene du støter på i Uncharted 4. Her er det ingen overflødige elementer som kun brukes en gang. Gripekroken utnyttes på forskjellige måter gjennom spillet og skliene forblir ikke bare en-veis dødsfeller men utvikles til interessante elementer i miljøet man må utnytte riktig for å komme seg videre.


Man kan også kjøre båt! Og, ja, som vanlig er det sykt vakkert.

Den viktigste forandringen er dog introduksjonen av det utvidede snikesystemet. Det er forfriskende og nærme seg et kampområde samtidig som man vet at det ikke nødvendigvis utvikler seg til en kaotisk skuddveksling. Man kan utnytte snikegress og skjulesteder for å holde seg utenfor fiendenes synsrekkevidde, mens man markerer dem med hvite piler. Pilene indikerer hele hvor vaktene befinner seg slik at du kan unngå dem å konsentrere deg om hvor du vil gå og hvilke vakter du trenger å uskadeliggjøre.

Det er ingen problemer å felle vaktene på lydløst vis i nærkamp, men så fort du bruker våpen kommer vaktene til å bli oppmerksomme på deg. Det er åpenbart et designvalg at man ikke skal kunne ta ut fiender lydløst med våpen, men ved enkelte anledninger savnet jeg muligheten til å skyte bedøvelsespiler eller en lyddemper til pistolen min.

Har du spilt Metal Gear Solid kommer du til å kjenne deg igjen, selv om systemet ikke er like komplisert. Synes du snikingen i MGS var litt for vanskelig kommer du til å stortrives i Uncharted 4.


Fiendene er like slemme som vanlig. Skjønner de ikke at Nate bare er et menneske, akkurat som dem?

Jeg opplevde flere ganger at akkurat da jeg ønsket meg litt variasjon kom det i form av filmklipp eller endring av spilleform. Man kan gå fra actionfylte skytedueller til rolig tankevirksomhet når man må løse gåter og videre til plattformaction når man skal til et nytt sted. Blandingen og doseringen av alle elementene er gjennomtenkte og bidrar til at spillet oppleves som friskt hele veien igjennom.


Spillets svakeste ledd.

Noe som fortsatt trekker spillopplevelsen ned er enkelte forhåndsdefinerte nevekamper. Et eksempel er slåssingen mellom Nate og noen insatte i et Panamansk fengsel i kapittel 2. Det er sikkert meningen at vi skal trekkes inn i handlingen ved å styre selv, men disse sekvensene opplever jeg som gammeldagse og frustrende. Kontrollen, som normalt sett er ypperlig, føles plutselig treg og unøyaktig. Heldigvis er det få og langt mellom disse scenene, men det er ingen tvil om at det er spillets (og hele sjangerens) svakeste ledd.

Overraskende høy gjenspillingsverdi

Det er ytterst få som kjøper Uncharted 4 og regner med å spille det i hundrevis av timer. Single-player delen har alltid vært Uncharteds hovedattraksjon og det er en polert actionopplevelse som varer rundt 20 timer.

Man kan imidlertid utvide moroa i single-player delen med å lete etter de over 190 forskjellige skattene, loggboksoppføringene og valgfrie samtalene som er gjemt rundt i spillet. Spillet byr på et solid verktøy som låses opp når du har fullført det for første gang. Under "Story"-menyen finner man henholdsvis "Chapter" og "Encounter Select" hvor man har en oversikt over hva man har funnet og hva man har godt glipp av, samt muligheten til å hoppe inn i kapitlet og begynne søket med en gang.

Man låser også opp muligheten til å skaffe seg bonusmoduser som cell shaded grafikk, pixel art, 8-bits lyd og Mirror mode for å nevne noe!


Flerspillerdelen gir deg mange anledninger til å tøffe deg litt.

Uncharted 4 har også en innholdsrik flerspillerkomponent. Den består 4 forskjellige moduser.

  • Team Deathmatch: 5v5 Team Deathmatch
  • Plunder: 4v4 capture the flag-basert modus
  • Command: 5v5 kongen på haugen-modus dusør på spillerne
  • Ranked Team Deathmatch

Den dagen jeg hadde satt av til å spille multi-player fikk jeg ikke koblet meg til serverne av en eller annen grunn så jeg kan ikke komme med vurdering av den delen av spillet. Jeg kommer imidlertid til å skrive om denne siden ved spillet en stund etter at det er er lansert 10. mai.

Konklusjon

Uncharted 4 er et av de få spillene som har klart å gi meg en høytidelig følelse da jeg satt meg ned med det for første gang.

Ettersom jeg ikke var superfan av spillserien fra før av er dette noe spillet klarte på egenhånd. Det utrolig imponerende.

Jeg har absolutt ingen problemer med å anbefale Uncharted 4: A Thief's End til alle.

Uncharted 4: A Thief's End er et overbevisende, følelsladet eventyr med en av Playstations viktigste viktigste spillkarakterer gjennom tidene.

#spilling #gaming #spill #anmeldelse #review #spillmagasinetreview #uncharted4 #uncharted #naughtydog #sony #playstaion #playstation4 #ps4 #konsoll #konsollspill #spillmagasinet

Litt om meg og hint om noe ekkelt

Businessman writing the word blog
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com

Det er ikke ofte at jeg skriver som meg selv, men jeg har følt for det de siste dagene. Jeg liker å kommunisere med dere som leser bloggen min, noe sniktittene jeg har skrevet tidligere i uken ikke gir rom for.

Derfor sitter jeg nå med en følelse av at jeg ikke har "blogget" den siste uken.

Det har vært hektisk i det siste og akkurat nå har jeg har kort tid på meg til å spille gjennom Uncharted 4 og Yo-Kai Watch, for anmeldelsene skal ut nokså kjapt.

I tillegg begynner den åpne beta-testen av Overwatch på tirsdag og den har jeg veldig lyst til å få med meg. Så jeg sitter her med en følelse av at neste uke også kommer til å ha for få timer. I tillegg til bloggen og spillinga har jeg jo jobb og andre ting som også tar tid.

Jeg er forresten skuffet over at Blizzard ikke skaffet meg tilgang til Overwatch tidligere - både via en tredjepart og Blizzard selv fikk jeg beskjed om at jeg skulle få tilgang, men det skjedde ikke.

Covering her nose after a bad smell
Licensed from: dacasdo / yayimages.com

På fredag opplevde jeg forresten noe sykt ekkelt.

Jeg har spurt en del folk om de har opplevd det samme og alle har svart at de ikke har det. Hva det er får jeg forhåpentligvis anledning til å skrive om i uken som kommer.

Empty bowl
Licensed from: phovoir / yayimages.com

Til alle som har blogger jeg følger:

Jeg liker godt å lese det dere skriver, selv om jeg ikke alltid kommenterer! (Mål til meg selv: kommenter mer!)

Håper alle der ute har hatt en fin uke:)

#gardengamer #spill #gaming

Sniktitt: God Eater

Med over 3 millioner solgte eksemplarer siden 2010 er God Eater-serien blitt et fenomen i Japan.

Når de største entusiastene bruker over 1000 timer på spillene skjønner vi at det kan være lurt å følge med når spillserien skal lanseres i resten av verden.

Et "hunter"-spill med fokus på historie

Handlingen i God Eater-serien er satt til nær framtid og forteller om The "God Eaters" - en gruppe mennesker som kjemper en desperat kamp mot digre monstre kalt "Aragami".

Se animen i dag!

Om du er interessert i God Eater kan du begynne å se animen på daisuiki.net med en gang.

For oss i vesten er det mest nærliggende å sammenligne God Eater med Monster Hunter-serien til Capcom. Produsent Yusuke Tomizawa forteller imedlertid at i motsetning til de andre "hunter"-spillene på markedet er historien i God Eater essensiell.

En av de tingene han er mest stolt av er hvordan historien og gameplayet virker sammen for å få spilleren til å føle seg som en helt. Historien er i hans øyne en av de største motivasjonsfaktorene som får deg til å spille videre.

I tillegg gir den deg en pause fra det kjappe og krevende gameplayet.

Ved forskjellige anledninger kan du ta av fra hovedhistorien for å spille scenarioer som er knyttet til de forskjellige NPC-ene du møter.

Disse kan du spille igjennom på forskjellige måter og de belønner deg med unike skills eller utstyr.

Kamp!

Vi hadde ikke mye tid til å spille God Eater, men det lille jeg fikk prøve vitner om at slåssingen belønner hurtige reflekser, posisjonering, taktiske våpenskifter og HP/Stamina-håndtering.

Ettersom kampsystemet er nokså krevende ble vi anbefalt og benytte oss av noen spesielle bevegelsesevner så vi kunne dukke unna aragamienes angrep mens vi lette etter åpninger til selv å angripe.

Forberedelser virker også å ha mye å si.

Da jeg tok en titt inn i menyen fant jeg lange lister med passive egenskaper man kunne velge å benytte seg av, og en robust og omfattende utstyrsmeny.

Opp til fire stykker kan samarbeide om å felle de vanskeligste monstrene sammen, eller man kan spille offline og ta med seg opp til tre andre datastyrte medlemmer. Ettersom karakterene ikke deles inn i tradisjonelle klasser er online-modusen spesielt godt egnet for spillere som ikke har mye tid, men bare vil ha det gøy med kameratene sine.

Om du derimot virkelig lærer deg å spille God Eater kan du ifølge Yusuke Tomizawa se fram til å oppleve en helt spesiell mestringsfølelse.

Da jeg spurte hva som var hovedforskjellene mellom Monster Hunter og God Eater fikk jeg følgende svar:

  1. God Eater har en dyp historie med et rikt persongalleril
  2. Det hurtige gameplayet. Ting i spillet går fort! Man må bevege seg fort, angripe fort og treffe kjappe avgjørelser.

Yusuke Tomizawas tips til deg som vil få mest mulig ut av God Eater:

  1. Begynn å se God Eater-animen på daisuki.net med en gang. Den fungerer som en introduksjon til God Eater universet
  2. Spill God Eater Resurrection
  3. Avslutt med God Eater 2 Rage Burst

God Eater kommer til PS4, PSVita og PC 30. august. Kjøper du God Eater 2 Rage Burst får du God Eater Resurrection med på kjøpet!

#gaming #spill #konsoll #spmg #spillmagasinet #godeater #jrpg #bandainamco #monsterhunter #sniktitt #ps4 #playstation #psvita #anime

Sniktitt: Sword Art Online: Hollow Realization

Sword Art Online
Sword Art Online (SAO) er en manga skrevet av Reki Kawahara som kom ut i Japan i 2009. Så langt har det blitt 17 bøker, to spill og to animer, men historien er ikke ferdig.

Handlingen er satt til nær framtid og handler om Kirito, en av 1000 beta-testere av Virtual Reality MMORPG-et Sword Art Online.

Kritikerne syntes å være enig om en ting når det kom til de to første Sword Art Online-spillene: De var viktige opplevelser for fans av mangaen og animen. Da jeg pratet med produsent Yosuke Futami for noen uker siden avslørte han at det ikke har forandret seg. Historien i Hollow Realization er nemlig utviklet i nært samarbeid med serieskaper Reki Kawahara.

Hva slags spill er Hollow Realization, og har det noe å tilby de som ikke kjenner universet?

Noe som umiddelbart slår meg som interessant med Hollow Realization er at det er et metaspill - altså et spill om et spill. Det blir veldig tydelig når Futami presenterer oss for Premiere, en NPC som spiller en nøkkelrolle i historien. Hun er en NPC ikke bare for oss, men også for potensielle NPC-er som ikke anser seg for å være NPC-er. (Forstår du?)

Futami har hele tiden vært oppmerksom på det, men ville ikke avsløre om det byr på noen overraskelser senere i spillet.

Vi får vente å se!

En helt ny historie


Den mystiske NPC-en Premiere.

Handlingen er denne gangen flyttet til 2026 når Kirito, Asuna og gjengen skal beta-teste Sword Art Origin, et nytt VRMMORPG satt til deler av den originale Sword Art Online-verdenen. Der treffer Kirito Premiere, en mystisk NPC og begynner å få flashbacks av ting som skjedde tidligere i SAO.

Vi fikk den forfriskende opplysningen at møtet mellom Kirito og Premiere ikke var bestemt av skjebnen, men bare noe som skjedde!

Tilbake til Aincrad


Hollow Realization lar oss utforske enorme, bølgende sletter ... 


 ... og slåss mot monsteraktige amfibier langs den steinete kysten.

Det lille vi har sett av spillet så langt forteller om store, åpne områder man kan utforske i timevis og travle, folksomme byer man kan gå seg vill i.

Spennende nyskapninger


Det er mye å passe på når man slåss mot Lv. 11 Kjøttetende planter!

Kampsystemet foregår i sanntid og man beveger figuren med venstre tommestikke, navigerer mellom skills med d-pad-en og aktiverer dem med O. Har du spilt Xenoblade Chronicles kommer du til å føle deg hjemme med en gang.

Du har også en egen datastyrt partner du samarbeider med. Akkurat som i animen kan du rope "Switch!" for å sende partneren din til å angripe og slippe løs dødelige komboangrep på de stakkars fiendene dine.


Det er ikke et RPG hvis du ikke kan slåss mot en diger vokter med en svær klubbe.

Slåssingen i Hollow Realization byr på et interessant og nyskapende trekk:

  • Evaluation
     

Da jeg fikk prate med Yosuke Futami på tomannshånd stilte jeg noen ekstremt innsiktsfulle spørsmål som fikk ham til å avsløre informasjon som ikke er å finne i noe pressemateriale: som spiller har du mulighet til å "evaluere" partneren din. Mens dere slåss har du hele tiden mulighet til å gi tilbakemeldinger til de datastyrte gruppemedlemmene dine slik at du kan "oppdra" dem til å følge din egen spillestil.

En interessant konsekvens åpenbarer seg når du tar med deg partneren din online: Selv om en av de andre kanskje har den samme partneren som deg vil de allikevel oppføre seg forskjellig!

Andre trekk ved kampsystemet:

  • fire kan spille online samtidig, hver spiller har med seg en datastyrt partner
  • spill online for å samarbeide om de vanskeligste quest-ene
  • raiding
  • det du gjør online har innvirkning på spillet når du spiller alene


Menyene minner om brukergrensesnittet i animen!

Spillet kommer med et robust modellverktøy som lar deg designe figuren din hvis du ikke ønsker å spille som Kirito. Ettersom Kirito åpenbart er viktig for historien, gjetter jeg at du bruker den hjemmelagde figuren din når du spiller online omtrent som i Phantom Pain.

Til slutt et ord fra Yosuke Futami:

Sword Art Online: Hollow Realization passer for alle som noen gang har hatt det gøy med et MMO! 

Sword Art Online: Hollow Realization kommer til PS4 og PSVita høsten 2016.

Se traileren her:

video:sao4traileren1450873694

#gaming #spill #spilling #ps4 #sao #anime #mmorpg #vr #swordartonline #hollowrealization #jrpg #bandainamco #spmg

Tales of Berseria - en ny start for en ærverdig spillserie?

Tales of Berseria er det 16. spillet i Tales of-serien, men på mange måter er det en ny start.

Mandag 11. april traff jeg og spillpresse fra våre nordiske naboland Yasuhiro Fukaya i Bandai Namcos lokaler i Stockholm. Han var der for å fortelle oss om Tales of Berseria før han skulle dra videre til London, Madrid, Milano, Paris og Frankfuhrt. 

Det er ikke alltid at vi i skandinavia er de første i Europa som får nyheter om japanske spill, men det var vi altså denne gangen!

'Don't fall in love with techniques or ideas. Think literally about what users do "NOT WANT".'
- Mr. Gunpei Yokoi

Sitatet fra Game Boy-skaperen Gunpei Yokoi var viktig når Yasuhiro Fukaya skulle ta desingbeslutninger. Med det i tankene gikk teamet i gang med å forbedre elementene som utgjør kjernen i Tales-spillene: historien, karakterene og kampsystemet.

Før han ble produsent for Tales of Berseria jobbet Yasuhiro Fukaya som leder for kvalitetskontroll-teamet i 10 år. I den perioden fikk han mange ideer og la merke til ting i spillet han ønsket å endre.

Det var ikke stort han kunne gjøre med det da, men nå som han er produsent for sitt eget Tales-spill kunne han endelig bestemme!

Da jeg spilte Tales of Zestiria i fjor gikk det opp for meg hvor utrolig komplisert kampsystemet i Tales-serien hadde blitt. Jeg var derfor spent på hvilke tanker Yasuhiro Fukaya hadde gjort seg om det.

Var den nye produsenten også enig i at det var nødvendig med forandringer?


Velvet svinger seg i det nye kampsystemet.

Under presentasjonen fikk vi en titt på det det nye systemet kalt Liberation-LMBS.

Høydepunkter i det nye systemet:

  • beveg deg helt fritt
  • kontroller kameraet selv
  • regular attacks og knappekombinasjoner er fjernet
  • artes kan knyttes til symbolknappene
  • lettere å utføre comboer
  • stjele 'souls' som for å utføre større comboer
  • 'Break Soul'-angrep som bruker sjeler for å skape enda større comboer
     

Utviklerne hadde altså sett behovet for å forenkle kampsystemet slik at det ble mer tilgjengelig for nye spillere, samtidig som de ønsket å utvikle det i en ny og friere retning.

Inspirert av Tales of Symphonia

Utviklerne har blant annet gått tilbake til Tales of Symphonia for å hente inspirasjon.

Fukaya likte alle de spesielle side-aktivitene (mini-game-ene) man kunne finne i dungeons og byer og tok med seg det over til Tales of Berseria.

Han kom med en spesiell oppfordring til alle som skal spille Tales of Berseria: Ta avstikkere fra hovedhistorien og oppdag alle mini-game-ene!


Man besøker vakre og varme steder ...


 ... og kalde, snødekte strøk. En del av problemløsningen i spillet er knyttet til været!

Fornuft og følelser


Spillets heltinne, Velvet Crowe.

Fra før visste vi at Tales of-serien får sin første kvinnelige hovedperson, Velvet Crowe.

Som 19-år gammel pirat er hun drevet av sterke følelser i sin søken etter hevn over vennen som forrådte henne tre år tidligere. Hun kommer til å møte mange som har valgt å gjøre det motsatte av henne: mennesker som har stengt av følelsene sine fordi de mener at ren fornuft er det eneste som kan bringe orden tilbake til den kaotiske verdenen de lever i.

Velvet Crowe ble i slutten av 2015 presentert med en bandasjert venstrearm. Nå er den fjernet og vi ser at armen er forandret til en rød, monsteraktig klo som spiller en viktig rolle i Berserias kampsystem.

 

Laphicet er en 10 år gammel Malak-gutt som ser ut som et menneske. De fleste Malakene mangler personlighet, men Laphicet er en av de få som skiller seg ut. Han følger Velvet på reisen hennes og bruker papir som våpen.

Der Velvet symboliserer mørket står Laphicet for lyset.

 

 

 





Magilou er en heks som tar lett på livet. Hun er uforsiktig og flink til å bryte isen når stemningen i gruppa ikke er på topp.

 

 

 

 


 

 

Rokurou Rangetsu er en 22 år gammel samurai som står i takknemlighetsgjeld til en ukjent person. Han beskrives som pliktoppfyllende og veldig sær.

 

 

 

 

 


Eleanor Hume ble først presentert som en av motstanderne i spillet, men utviklerne fortalte at hun raskt blir en del gjengen til tross for at hun hater Velvet i starten. Hun er 18 år gammel, menneske og slåss med spyd.

Namco Bandai har også fortalt om malaken Bienfu, som i motsetning til Laphicet ser ut som en katt og Eizen, som omtales som The Reaper.

 

 

Spill nummer 15, Tales of Zestiria var et tradisjonelt, episk fantasyeventyr.

Forvent deg en langt mer seriøs og mørkere reise når Tales of Bersiria kommer til PS4 og Steam våren 2017.

#spilling #gaming #namcobandai #bandainamco #tales #talesofbersiria #bersiria #ps4 #rpg #jrpg

Les mer i arkivet » Mai 2017 » April 2017 » November 2016
Garden Gamer

Garden Gamer

36, Kristiansand

Moren min satt seg ned med meg en dag. Med tårer i øynene sa hun: "Du må ikke bli nerd!"

"Vel ... jeg ble født nerd," svarte jeg. "Booyah."

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits